Gården og slekten Giving
Korte glimt av slektens mer enn 350 årige historie på gården. Litt om oppvekstvilkårene på gården i årene 1917 – 1939.
Fortalt av Odd Borge Giving:
STEDET, GÅRDEN OG SLEKTEN GIVING.
Etter anmodning av barna skal jeg forsøke å fortelle litt om gården og slekten som har bodd på gården i ca 350 år, og om hvorledes vi hadde det da jeg vokste opp der.
Opplysningene er stort sett hentet fra Dypvågboka, men ellers basert på egne erfaringer og opplevelser fra oppveksten på gården i tidsrommet 1917 til 1939.
FØRST LITT OM NAVNET.
Språkforskere mener at det er vanskelig for ikke å si umulig å finne ut hva navnet betyr eller kommer fra. Fra gammelt av vet vi at navnet var skrevet vanligvis som Giffuing, men også som Gyffuing. Senere er det blitt til Giving. Dette var skrivemåten svært lenge, og helt frem til omkring 1918, Da fikk vi ny rettskriving og navnet ble Gjeving. (Fra 1911 da vi fikk postkontor brukte posten faktisk Geving).
Professor Sophus Bugge har gjettet på at navnet kommer fra et gammelnorsk ord «gufa» som betyr røyk eller damp, eller etter et elvenavn «gef». I begge tilfelle skulle dette ha sammenheng med Gjevingelva. Personlig synes jeg dette høres sannsynlig ut. Spesielt hvis man tenker på at elva i gamle dager gikk gjennom gården og «fosset» ned til Nakkedra og ned i sjøen rett sør for huset vårt på gården.
Hvis dette er riktig burde vel den gamle skrivemåten Gyffuing være den riktige, og at utviklingen ville blitt til Gyving, et ord som altså kommer av vårt nåværende ord gyve.
Men det offisielle navnet ble altså Giving som naturlig henspeiler på ordet gave eller å gi. Dette synes å være lagt til grunn da navnet ble til Gjeving. Ordet gi og ordet gje betyr jo det samme.
Også dette synes jeg det er mulig å finne en rimelig forklaring på.
Vi vet at endelsen «ing» betyr stor. Kan det da for eks. ikke tenkes at en småkonge en gang hadde en mann som han gjerne ville påskjønne på en skikkelig måte, og som da ga hele området til denne mannen. Han fikk jo da en virkelig «giffuing», (Stor gave).
Kanskje vi skulle het Gyving i stedet for Giving. Men det er vel bra at det ble som det ble.
Forøvrig er det litt interessant å legge merke til at stedsnavnet og gårdsnavnet er det samme, Dette kan vel indikere at det startet med en (eller kanskje to) Givinggårder, som så har gitt navn til hele bygda.
Riktignok er stedsnavnet nå Gjeving mens familienavnet er Giving, Men det skyldes jo som nevnt den offisielle endring av skrivemåten omkring 1918.
Da vi noen få år senere begynte å bruke navnet Giving ble dette gjort etter at navnet var registrert i justisdepartementet som vårt familienavn. Det betyr at vi er den eneste familien som har rett til å bruke navnet i Norge.
Mor og far benyttet ikke Givingnavnet offisielt, men på gravsteinen står det Olsen Giving.
Det samme står det forresten på gravsteinene både til våre besteforeldre og oldeforeldre, men da er vel kanskje Giving- navnet like mye å betrakte som stedsnavn som familienavn.
Abel som bodde i Amerika endret heller ikke navnet og kalte seg Olsen hele tiden.
Gjeving Giving
I Dypvågboka står det ingenting om gården i tiden før 1600 tallet. Hvorvidt det da opprinnelig bare har vært en stor gård vet vi da ikke, men det er vel ikke så usannsynlig. Det vi imidlertid vet med sikkerhet er at det fra begynnelsen av 1600 var to store gårder på Giving, og da vår stamfar kjøpte gården omkring 1640 heter det at han kjøpte » Givinggodset».
Hva som hørte til vår gård har jeg ikke oversikt over, men tilsammen omfattet gårdene hele områdene på selve Givinggården, men også indre og ytre Lyngør, muligens Risøya, men i alle fall Bergøya og Saltrø, Løvdal, og Skibvika. Noen mener også at Støle var Givinggårdens støl. Videre hørte det som idag heter Gjevingmyra til eiendommene.
Det dreide seg altså om store greier, og det er opplyst at det var opp til 20 kuer på båsen foruten småfe. Og selvsagt hadde de vel også hester.
Det som synes symptomatisk er at gårdene stadig ble delt opp i flere enheter. Dette skjedde vel særlig ved at de mange barna i familiene skulle ha sin del. Men det foregikk nokk også stadig en del salg til andre.
Lyngør fikk f. eks. eget matrikkel omkring 1665 og gikk etterhvert over på andre hender.
Selve Givinggården ble altså stadig mindre. Vår farfar Ole Olsen Giving måtte f. eks. dele med fire søsken da han skulle overta. (Farfar ble imidlertid aldri eier av gården. Se senere avsnitt). Det resulterte i at tre søsken fikk hver sin del av Bergøya, mens den østre delen ble en del av hovedbølet. De tre delene eies nå av helt andre familier.
Oppdyrking av Gjevingmyra ble også et resultat av delingen. Broren (fars onkel) Andreas gjorde en formidabel innsats ved å dyrke opp eiendommen som bokstavelig var en stor myr. Eiendommen eies fortsatt av familien. Odd Myhre som bor der alene, ugift og barnløs er vår tremenning. Han er altså sønnesønn av Andreas Olsen Myhre, som han kalte seg da han flyttet dit.
Det ble ingen deling av gården mellom farfars barn, og det eneste som siden er utskilt er Hagen hvor Ingrid og Louis bygde hus i 1931. Dette er senere solgt til fremmede.
Da jeg vokste opp på gården hadde vi jord nokk til å fø to kuer og hest. Dessuten hadde vi hvert år to griser som ble slaktet før jul Og selvsagt høns for produksjon av egg til eget bruk. En svær kjøkkenhage hadde vi også.
Allerede for ca. 50 år siden ble det slutt på å holde husdyr, og i dag er det ikke noe liv i verken fjøs eller stall. Bror Louis som overtok etter mor og far bor der alene som enkemann og har sin flotte kjøkkenhage, og driver en god del i skogen Han eier noen hundre mål med tildels fin skog.
Uttrykket Givinggården (Gjevinggården) har etterhvert fått et utvidet begrep, og omfatter nå hele grenda med de husene som er der. Så hvis man idag bor «på gården» så betyr det at man bor i ett av de flere hus som er der.
SLEKTEN GIVING.
Slekten har bodd på Gjevinggården siden ca. 1640.Den kom til Giving fra Tveit i nærheten av Kristiansand og kan videre føres tilbake til ca. 1335.
Den første vi kjenner til er Torgeir Raudaberg fra Raudaberg (Røberg) i Sør Audnedal. Derfra går slekten over Stausland i Søgne og videre til Østre Foss i Tveit og til Giving.
Slekten kom til Stousland ca 1535 da Gunhild Torsteinsdatter giftet seg med Jens Stousland. (Hun var da slektsledd nr.6). Hennes barnebarn Jens Beinsen f. 1565 giftet seg med Gunvor Olavsdtr. på Foss antagelig i 1589 og overtok Ø. Foss gård etter svigerfarens død.
Det kan se ut som han også arvet Givinggården, men vi vet ikke når Foss familien ble eier. I hvert fall var det først da Gunvor og Jens sin sønn ANSTEIN JENSEN arvet halvdelen av Givinggården at slekten (Anstein Jensen) flyttet dit 1644/45. I 1656 er han eier av nesten hele Givinggodset som det ble kalt. Det omfattet jo som nevnt tidligere bl. a Lyngør hvor Ingrid Ytre Lyngør eide en del.
Ansteins bror Beint hadde bodd på Giving visstnok mindre enn ett år, men flyttet nå da broren kom, så det er altså Anstein som er vår stamfar fra Givinggården.
Anstein døde allerede i 1658/59. Hans kone var visstnok fra Skotta gård i Fjære ved Grimstad, og Anstein var blitt eier av en del av denne gården også. Vi hører ikke mer om dette så den eiendommen er nokk blitt borte fra senere eiere på Giving. Men Ole/Ola navnet ble sittende igjen og kommer altså fra Skotta.
Det ble da også sønnen OLE ANSTEINSEN som overtok på Giving. Han var født ca. 1640 og ble gift med Marte Mikkelsdatter Giving. (Jeg antar at hun var fra nabogården på Giving) De fikk to barn, en gutt og en jente.
Naturlig nokk var det sønnen ANSTEIN OLSEN som så overtok eiendommen. Anstein som var slektsledd 11 var født ca.1664.Han giftet seg første gang ca. 1690 med Gunhild Jensdtr. fra Borøy. De fikk 7 barn hvorav 3 døde små. Moren døde også bare 49 år gammel og Anstein giftet seg på nytt med en enke, Asborg Aasuldsdtr. De fikk ingen barn.
Gjennom sin første kone ser det ut som Anstein var blitt eier av en del eiendom bl. a. på Nipe. Ellers var han nokk mye brukt som lagrettsmann og vurderingsmann (takstmann) ved skifter. Da hans eget bo ble gjort opp ble det en vesentlig oppdeling av eiendommene og det var nokk en vesentlig mindre gård hans sønn JENS ANSTEINSEN overtok, selv om han fikk noe på Nipe og til og med i Flosta. Jens Ansteinsen var født i 1703 og altså ca. 40 år da han overtok på Giving.
I 1725 giftet han seg med Ingeborg Hansdtr. fra Staubø i Flosta. Han var nokk en driftig kar og klarte å kjøpe tilbake en del av eiendommene som var blitt fradelt av hans far. Han døde bare ca. 53 år gammel, antagelig i 1756.
Det ble eldstesønnen OLE JENSEN som så ble neste eier av Givinggården. Han ble født ca. 1730 og det ser ut til at han har overtatt gården ganske ung, og før faren døde. Allerede i 1754 vet vi at han opptrer som eier. Dette kan vel kanskje bety at hans far har vært lenge syk før kan døde.
Ole Jensen var gift to ganger og fikk 6 pluss 3 barn. Han var utkommandert i marinen i 1757 men var nokk ellers en aktiv bonde. Han klarte å få kjøpt tilbake resten av det bestefaren hadde skjøtt bort, men han er ofte å finne i pantebøkene, så jeg er ikke sikker på om han alltid var like flink forretningsmann. Skifte etter han ble holdt i 1800 så han ble altså ca. 70 år gammel.
Alle tre sønnene til Ole Jensen i hans første ekteskap døde før faren. I annet ekteskap var det en sønn og to døtre. I dobbel forstand var det naturlig at sønnen OLE OLSEN overtok Han var bare 24 år da faren døde og var da ugift. Han giftet seg tre år senere med Anne Taraldsdtr. fra Askerøya. Hun døde allerede etter ett eller to år etter å ha født en datter.
I 1806 giftet han seg så med søsteren Guri. Disse fikk syv barn. Interessant kan det kanskje være å nevne at to av Oles døtre som var halvsøsken, giftet seg med to brødre som dessuten var deres fettere fra Skibvika. Ole Olsen var den første av tre ,eller i virkeligheten av fire Ole Olsen som bodde på gården i tur og orden. Han ble imidlertid ingen gammel mann. Han døde allerede i 1824 bare 48 år gammel. Tipp oldemor Guri levde til 1856 og ble 77 år.
Da Ole døde i 1824 var eldste barnet, sønnen som altså også het Ole(nr.2) bare 17 år. Han overtok gården, men vel neppe straks. Han giftet seg først 1839 og var da 32 år. Hun var fra nedre Løvdal og hette Amborg Kirstine Henriksdtr.,og var 25 år. (Kanskje han måtte vente så lenge for å få henne ?).
Da OLE OLSEN (nr.2) overtok gården var den ganske stor, og de levde nok av den med den skog som også hørte til. Imidlertid hadde de etterhvert fått ni barn og mange av disse fikk hver sin del av eiendommen, slik at hovedbølet ble svært redusert.
Vår farfar OLE OLSEN nr. 3 var en av de mange, og den eldste, så det var naturlig at han skulle overta hovedbølet. Han bodde da også på gården. Han ble imidlertid enkemann tidlig, da farmor døde bare 50 år gammel. Hun var hans kusine fra Normannvik og hette Amborg Mortensdtr.
Farfar var kaptein og var lite hjemme og da gården i 1892 skulle overdras var det nokk enighet mellom oldefar og farfar om at det mest praktiske var at gården ble overført direkte til barnebarnet som var Ole Olsen nr. 4 og min fars eldste bror.
Farfar har altså aldri eiet gården men han bodde der hele sitt liv. Oldefar døde samme år som barnebarnet overtok, i 1892, og farfar bodde da faktisk hos sin sønn Ole, og senere hos mor og far til han døde i 1919.
Farfars bror, Henrik fikk gården på nedre Løvdal hvor hans mor var kommet fra. «Onkel» Henrik og kona fikk ingen barn, og det var meningen at min far Olaf Albert Olsen Giving skulle arve gården etter disse. Far var da også svært mye der oppe hos sin onkel og tante som barn og tenåring, Og «der oppe», på den andre gården bodde Nicoline Nicolaisdtr. Løvdal. De var nesten bare barn, særlig mor som var tre år yngre enn far, men det var vel der det begynte.
Fars onkel og tante «fikk» allikevel barn. De tok seg av en pikeslektning som senere ble adoptert og derved også arving til gården. Hun giftet seg med en som dessverre ikke klarte seg økonomisk og gården kom på fremmede hender. (Louis vurderte å kjøpe, men syntes ikke han hadde råd)
Fars eldste bror OLE OLSEN nr. 4 eide altså nå gården som han overtok i 1892, bare 26 år gammel. I 1896 giftet han seg med Kristine Gjeruldsen fra Rota på Gjeving. De bodde på gården i noen år og deres to eldste barn er født der.
Gården var som nevnt nå så liten at det ikke var mulig å livnære seg på den alene. Onkel Ole seilte derfor til sjøs og kom så langt at han fikk papirer på kapteinkompetanse. Imidlertid endte det med at ham tok med seg familien og immigrerte til Amerika, hvor han arbeidet på et skipsverft. Han døde av kreft allerede i 1912 bare 48 år gammel.
Da onkel Ole flyttet til Amerika i 1908 flyttet mor og far inn på gården som de da leiet, og senere fikk kjøpt noen år etter onkel Oles død. Tante Kristine syntes ikke hun kunne reise hjem å overta og solgte altså til mor og far.
Ole og Kristine fikk to barn i Amerika også. Den yngste er Annette som er mor til Gerald (Jerry) Olsen og som vi jo kjenner godt fra hans besøk og opphold i Norge, og fra våre besøk over der.
Det ble ingen oppdeling av gården da onkel Ole og senere mor og far overtok. Slektsleddet foran delte som tidligere nevnt gården mellom 6 søsken. Det ble da et lite småbruk med jord til å fø et par kuer, hest og noen høns og griser. Til gjengjeld dyrket fars onkel Andreas, som tidligere nevnt, opp Gjevingmyra og bosatte der, Barna tok navnet Myhre.
MOR OG FAR PÅ GIVINGGÅRDEN.
For å få med fars, og senere mors, historie må vi tilbake til 1891. Da døde fars mor og året etter hans farfar. Hans far satt igjen med 6 barn i alderen 7 til 25 år. Far var 12 år. De bodde på gården alle sammen såvidt jeg kan forstå, men både farfar og Ole var jo sjøfolk og mye borte sannsynligvis. Hvordan de så ellers ordnet seg vet jeg ikke, men man kan vel i alle fall gjette seg til at det falt mye ansvar på fars søster Inga som var 17 år da moren døde.
Forøvrig var det eldre brødre som vel måtte ta et tak. Den ene, Morten, døde i 1894 bare 24 år gammel, og i 1895 giftet Inga seg med Gjermund Ekedal fra Ekedalen på Gjeving. De immigrerte til USA, og det samme gjorde onkel Karl. Men nå var det klart at det skulle komme en ny husfrue på gården. Det skjedde i 1896 da Ole giftet seg med Kristine Gjeruldsdtr. fra Rota.
Alle disse begivenhetene og den situasjon som oppsto var vel årsaken til at far allerede i 1895, 17 år gammel, bestemte seg for å dra til Amerika han også. Han hadde vel ikke så mange valg kanskje. Gården på Løvdal var ute av bildet, gården på Giving var overtatt av eldstebror og sjømann ville han nokk ikke bli. Han hadde jo også søsken å reise til.
Far ble i Amerika i fire år og kom hjem igjen i 1899.Det ble et kort besøk. Han hadde nokk ikke glemt den pene jenta på Løvdal som han måtte forlate da hun bare var 14 år. Nå var hun blitt 18, og innen han reiste tilbake til USA i 1900 var de forlovet. Da var det også avtalt at hun skulle komme etter til USA neste år, og de ble viet i en luthersk kirke i Brooklyn den 12. oktober 1901. Mor var da 20 og far 23 år.
I oktober neste år ble Agnes født, og to år senere kom den første gutten, Nils Abel. Men da var mor kommet hjem igjen til Gjeving og bodde hos sine foreldre på Løvdal. Far trivdes veldig godt i Amerika og det var nokk ikke med lett hjerte han måtte konstatere at mor ikke tålte klimaet og måtte reise hjem til Norge igjen. Far ble igjen der borte men kom hjem året etter. Han hadde da fått anledning til å overta et konkursbo, butikk på Gjeving, og slo til på det. De bodde på Løvdal hvor både Abel, Louis og Håkon ble født.
I 1908 reiste tante Kristine til Amerika hvor onkel Ole da allerede var. Mor og far leide da eiendommen av Ole og flyttet til Gjevinggården som de senere fikk kjøpt etter at Ole døde i Amerika. Det var nokk ikke bare å drive butikk på Gjeving den gangen, og med en stadig voksende barneflokk var det nokk ikke alltid så lett økonomisk vil jeg tro.
Dette sammen med at far likte seg i Amerika var vel årsakene til at han pånytt reiste til Amerika i 1912. Da var det morfar, Nicolai Løvdal som bestyrte butikken. Far kom hjem igjen i 1916. Han fortsatte naturligvis med butikken hvor mor i mellomtiden hadde fått tittel av poståpner, noe som far i praksis overtok i kombinasjon med butikken.
Men det ble enda to amerikaopphold for far. I 1922 reiste han over igjen, og denne gang tok han med seg sin 17 årige sønn Abel. De ble der begge til 1926 og kom da hjem bl.a. for å feire mors og fars sølvbryllup i oktober . De ble hjemme bare to år og reiste så over igjen i 1928. Da var også Håkon med.
I forbindelse med at Abel skulle gifte seg i 1929 reiste mor over samme år og ble der ett år. Da hadde vi Ågot Taraldsen som husholderske hjemme hos oss. Mor kom hjem i 1930, mens far kom hjem til jul i 1931.
Etter fem opphold i Amerika i tilsammen over 20 år ble han nå hjemme for godt. Far hadde nokk mange tøffe år i Amerika med et tildels forferdelig slit. Han begynte sammen med onkel Karl å kjøre rundt med handkjerre og selge fisk på gaten. Senere bestyrte han en dagligvarehandel for en enke i noen år. Her var det åpent syv dager i uken i 12 timer og uten en eneste dags ferie.
Men det meste av tiden var han melkeleverandør i et stort meieri. Han skaffet sin egen kundekrets og kjørte melk med hest og leverte på dørene til folk. Han var flink, sterk og meget rask og gjorde det veldig bra. Han fikk flere tilbud om avansemang, men visste at han skulle hjem igjen, og takket alltid nei.
Men han trivdes. Han hadde søsken og annen nær familie, det var en svær norsk koloni i Brooklyn og Staten Island, og ikke minst fikk han utfolde seg som sanger. Han hadde en praktfull sangstemme og sang 1. tenor i mannskor og vanlig tenor i blandet kor. Og med verdenskjente norsk amerikanske dirigenter var nokk dette hans virkelig store opplevelser. Dessverre var det ikke slike muligheter hjemme, men det var lett å høre når Albert Olsen var i kirken.
Da far reiste til Amerika i 1922 måtte Agnes overta ansvaret for både butikken og posten. Da var hun bare 20 år. Det var et stort ansvar for en ung jente, og det ble et fryktelig slit. Ikke minst ble det ille da Gjeving ble invadert av en masse arbeidsfolk i forbindelse med oppføringen av Gjeving Tresliperi. Hun holdt på med dette helt frem til hun giftet seg i 1931.Et giftermål som skulle vært inngått lenge før men som måtte utsettes til far kom hjem igjen.
Agnes gjorde litt av en innsats og ofret seg virkelig for familien. Mor og far fikk ni barn, og hadde det ikke vært for at far var i Amerika i så mange år hadde det vel gjerne blitt tolv slik som kjøbmennene i bygda ellers hadde.
Sett inn bilde
Fra v. Odd Borge, Håkon, Agnes, Morten, Abel og Louis. Anna foran mellom mor og far. Bildet tatt i 1922
1. Agnes Othilie, født i 1902 i Brooklyn, kom til Norge i 1904.
Agnes gikk på handelsskole og arbeidet i butikken helt frem til hun giftet seg, bare avbrutt av ett år på husmorskole. Hun giftet seg i 1931 med Olav J. Aasbø fra Gjerstad. (Han var bror til hennes og vår onkel Jens Aasbø son var gift med mors søster Elise. Jens ble altså både hennes onkel og svoger.)
Agnes og Olav drev landhandleri og i endel år hadde de også postkontor på Aasbø hvor de bodde. Butikken ble overtatt av datteren Kirsti og svigersønnen, men ble avviklet etter en del år. De fikk tre barn: Jakob f. 1932, Olav Albert f. 1934 og Kirsti f. 1938. Agnes døde i 1991.
2. Nils Abel f. på Løvdal i 1904.
Han var elektrikerlærling da vi fikk strøm på Gjeving i 1921,men reiste til Amerika i 1922 bare 17 år gammel. Der arbeidet han som snekker og senere som melkdistributør. Han ble i Amerika til han døde i 1957,bare avbrutt av to år,1926-28 da han var hjemme på Gjeving.
Han giftet seg i Amerika i 1929 med Elna Thorsen fra Gjervoldsøya ved Arendal. Etter tyve års ekteskap fikk de datteren Lynne Susan, f. altså i 1949. Abel døde i Brooklyn i 1957,bare 52 år gammel.
3. Albert Louis f. 1906 på Løvdal.
Han gikk på Sagavoll Folkehøyskole og deretter på Holt Landbruksskole. Mange år senere gikk han også på handelsskole.
Han arbeidet en tid på Gjeving Tresliperi før han ble gårdsbestyrer på Risøya Folkehøyskole. Han var også en tid ansatt i ESSO i Oslo men kom hjem etter krigsutbruddet i 1940 og begynte i butikken hos far. Her ble han værende, og overtok posten i 1943 0g butikken i 1948 da far fylte 70 år.
Lokalene var små og trange, og etter en tid bygget han ny forretningsgård med leilighet i 2. etasje. Butikken ble lagt opp med selvbetjening, noe som dengang var helt nytt.
De solgte huset i Hagen og flyttet til butikken. Da han noe senere overtok på Gjevinggården utvidet han huset der slik at det ble to leiligheter. Han flyttet dit og bodde der sammen med mor og far som fortsatte å bo der til sin død.
Louis solgte senere butikken og forretningsgården til mors fetter Rolf Løvdahl, men fortsatte som postbestyrer til oppnådd pensjonsalder i 1976.Postkontoret var da i den gamle butikken. Ingrid døde i 1981 og Louis har siden bodd på gården alene.
4. Håkon Magnus Løvdal, f. på Løvdal i 1908.
Han bodde hos onkel og tante på Bjorbekk og tok middelskoleeksamen i Arendal. Flere år senere tok han Treiders handelsgymnas i Oslo.
Han reiste tidlig til Amerika hvor han var noen år og arbeidet som snekker og senere melkdistributør. (Det ble håpløst å få arbeide men fars gode omdømme hvor han hadde arbeidet i mange år gjorde at både Abel og Håkon fikk jobb der.)
Etter handelsgymnas. ble han kontorsjef på Gausdal Høyfjellshotell. Senere kom han til Norske Esso hvor han hadde flere stillinger, senest i Skien, distrikt Sørlandet.
Håkon giftet seg i 1935 med Bibbi Eriksen fra Laget. De fikk tre barn: Torun f. 1937, Berit f. 1939 og Håkon f. 1945. Håkon døde i 1980 og Bibbi i 1994.
5. Borghild Leonore f. 1909 på Gjeving.
Hun druknet i Gjevingelva etter å ha falt ut fra brua nede ved Nakkedra. Det var i 1912. Hun var bare vel to år.
6. Morten Giving f. 1911 på Gjeving.
Han fikk altså navnet Giving som døpenavn og ble kanskje starten til at gårdsnavnet Giving ble familienavnet i stedet for «sen» navnene som ble brukt tidlige som offisielle navn.
Morten er utdannet som ingeniør og maskinsjef. Han seilte til sjøs i mange år, og
bl. a. under hele krigen 1940/45 og senere frem til 1951. Da ble han lærer på Risøya Folkehøyskole hvor han var frem til pensjonsalder.
Han var forlovet med Elin Marcussen fra Gjeving da han drog tilsjøs i 1939. Først høsten 1945, etter at han kom velberget hjem ble det giftermål.
Elin og Morten fikk to sønner: Alf Nicolai f. 1946 og Per Elling f. 1948. De bygde seg hus på Rota, og bor der fremdeles.
7. Odd Borge f. 1917 på Gjeving.
Her ble det Odd istedet for Ole har jeg forstått. Og Borge er oppkalling av Borghild som jo druknet fem år tidligere.
Navnbruket har variert fra Borge til Odd Borge, og endte opp med at det vanligvis bare ble Odd, og skriftlig Odd B.
Utdannelsen består av middelskoleeksamen i Tvedestrand i 1933. Senere ble det Treiders ettårige handelsgymnas i Oslo i 1937, og endelig artium som privatist i Oslo i 1941. Et såvidt påbegynt jusstudium ble avbrutt på grunn av krigssituasjonen, og ble senere ikke gjenopptatt.
Etter middelskoleeksamen ble det arbeide i butikken og posten og selvsagt også på eiendommen med jord, fjøs og stall. Dette varte frem til 1939, avbrutt av ett år på Treider, og 3/4 år kontorjobb i Oslo.
Etter militærtjeneste 1939 bar det til Oslo igjen for mer utdannelse. Fikk stilling i det nyopprettede krisedepartement, Forsyningsdepartementet, og gikk samtidig på Grimeland kveldsgymnas, hvor det resulterte i eksamen artium som privatist i 1941.
Jeg ble ansatt i Norske Esso i jan. 1946 hvor jeg arbeidet i forsyningsavd. og senere i personalavdelingen. Fra 1952 til 1954 ble det kontorsjefstilling i firmaet Colbjørnsen &Co. Et tilbud fra Kværner Brug A/S i 1954 var fristende og ble akseptert. Her ble det personalsjefstilling i hele 28 1/2 år frem til pensjonsalder 65 år i 1982.
I 1942 ble det giftermål med Asgerd Alice Olsen. Hun var klassevenninne fra folkeskolen i Lyngør 1930 til 1932. Det kom tre barn etterhvert: Kari f. 1944, Ole-Petter f. 1945 og Odd Arne f. 1950. Alle er født i Oslo, men vokste opp i Bærum hvor familien flyttet til i 1951. Alle barna som er gift og har barn bor fortsatt i Bærum. og i umiddelbar nærhet av barndomshjemmet. Både Asgerd og Odd Borge har vært aktive i menighetsarbeidet og i kirken. Asgerd har vesentlig ofret seg for sosialt arbeide, og særlig i Menighetspleien hvor hun har vært en av lederne i en årrekke.
Odd Borge har bl.a. vært medlem og formann i Menighetsrådet i mange år. Begge har vært medlem av husstyret i kirken i 20 år, og Odd B. har også vært kirkeverge. Han har også vært medlem av Bærum Kommunestyre i 8 år.
8. Anna Løvdal f. på Gjeving i 1919.
Hun ble først utdannet som barnepleierske og praktiserte som sådan i noen år. Senere utdannet hun seg som sykepleier og ble diakonisse. Hun arbeidet på flere steder i landet. Bl. a. var hun i mange år avd.sykepleier på psykiatrisk avdeling på Lovisenberg Sykehus. Hun bor på Lovisenberg i Oslo.
9. En gutt som døde under fødselen i 1921
Det ble altså syv søsken som vokste opp sammen med mor og far.
ANDRE GRENER AV SLEKTEN PÅ GJEVING IDAG.
Når man tenker på at Givingslekten har bodd på Gjeving i ca ti slektsledd, er det naturlig å tro at det skulle være mange som er beslektet av de som bor der idag. Men såvidt jeg kan se uten å ha gransket dette nøye er det egentlig bare noen få. Årsakene til er nokk mange. For det første er det ikke snakk om det store antall mennesker som man kanskje forestiller seg. Dette skyldes at dødeligheten blant barn og unge var meget stor. Jeg tror faktisk opp mot 50%. For det annet kan man konstatere at svært mange giftet seg utenfor bygda. Områdene Nipe, Sandnes, Lyngør, Flosta f.eks. er i så måte ofte nevnt.
Etter hvert ble det også flere som immigrerte til Amerika.Far hadde således to onkler og en tante som flyttet dit. To av fars brødre og en søster gjorde også det samme. Og bare tilfeldighetene var det vel som avgjorde at mor og far ikke ble værende i Amerika. Hva det i så fall hadde blitt til med Givinggården kan man fundere på. Men det var vel bra at vi ble nordmenn. Men noen slektninger er det på det rene at vi har på Gjeving.
Vår tippoldefar Ole Olsen nr. 1 hadde to sønner og to døtre som vokste opp. Begge jentene ble som nevnt i en annen forbindelse gift med to brødre, som også var deres fettere i Skibvika. Deres familier har jeg ikke noen oversikt over.
Men oldefar Ole Olsen nr. to fikk altså Giving, mens broren Tarald fikk Hagen og slo seg til der. Han fikk tre sønner. Den eldste, Ole Taraldsen overtok i Hagen og Kåre Hagen som bor der nå er vår firmenning.
Nr. to, Ånon døde ugift, og nr. tre Jens Taraldsen slo seg ned i Vinterstø. Det bor ingen i huset der nå, men det eies av etterkommerne. Tarald som var sønn av Jens ble gift med Nanne Marcussen, søster til Elin som er gift med bror Morten.
Tarald var tremenning til far, og hans barn Jens og Elisabet er altså våre firmenninger. En datter av oldefar ble gift med Nils Bjørn Nilsen på Rota, så vi er i slekt med familien Nilsen som bor der nå.
En kusine Alice Olsen, datter av onkel Karl ble født i Amerika. Hun giftet seg med en nordmann, og de endte med å slå seg til på Gjeving i tredveårene. Deres sønn Arvid Andersen som er en av eierne av Lyngør Båtbyggeri på Gjeving er altså vår tremenning.
En nøyere granskning av tilgjengelig materiale ville nokk avsløre flere slektninger langt ute kanskje, men jeg har ikke forutsetning til å gjøre noe særlig mer ut av det tror jeg.
Men jeg kan jo minne om at far hadde en søster som ikke reiste til Amerika for godt, nemlig tanta Emilie. Hun giftet seg med bror til mor, onkel Simon Løvdal. Her ble det altså to søsken gift med to søsken. Tante og onkel bodde hele tiden i Arendalsområdet og ingen av deres etterkommere har bodd på Gjeving.
BYGDA GJEVING.
Før jeg så forteller litt om barndoms- og ungdomstiden vil det kanskje være naturlig å si noe om bygda på den tiden jeg vokste opp. Bygda Gjeving var en av syv skolekretser som dengang utgjorde Dypvåg Kommune. Disse var Lyngør, Askerøen, Sandøen, Borøen, Eidbo, Dybvåg og altså Gjeving.
Det dreide seg om en liten bygd med kanskje omkring 300 mennesker, hvorav mange barn. Og sett med dagens øyne må man vel kunne si at den var forholdsvis isolert. Dette skyldtes ikke minst de dårlige kommunikasjonene man da hadde.
Det var dårlige veger, og den første bilen var vel den Abel hadde med seg fra Amerika i 1926. Bussforbindelse med Tvedestrand fikk vi i slutten av tyveårene, og noe senere også med Risør. Folk måtte bruke bena, eller sykkel hvis de var eier av det. Ellers var det selvsagt båt det ofte dreide seg om.
All vare- og posttransport foregikk med båt, og måtte omlastes to ganger i Lyngør. Først i ferge fra Kystbåten til Lyngør, og så derfra med ny ferge over fjorden, for så endelig å bli fraktet opp fra Gamlebrygga til butikken, hvor også postkontoret var.
Strøm fikk vi i 1921,og telefon fikk vi ikke i butikken før omkring 1930. Det var forøvrig svært få som hadde telefon før 1940. Men vi hadde altså butikk. Fra tid til annen var det flere, men stort sett var det vår butikk. Der var også posten som nevnt. Postkontoret kom i 1911.
Bestefar Nicolai Løvdal var en fremragende lærer som hadde gjort skolen kjent. Han var borte, men vi hadde en bra skole. Den var firedelt med ett år alene i første klasse og senere to år i hver klasse. Men vi gikk annenhver dag på skolen.
Ekteparet Try var lærere. Utdannelse etter folkeskolen forekom nesten ikke. Da jeg begynte på middelskolen i 1932 var det ti år siden noen hadde gått der, og det tok flere år før det kom noen etter.
Skolehuset var forøvrig det eneste forsamlingshus vi hadde helt frem til 1932 da det kristelige ungdomslaget bygde eget hus på knatten ved butikken. Men det var en ganske livlig forenings- og møtevirksomhet. Misjonsforening hadde det vært fra før århundreskiftet, og i 1904 ble Gjeving Ungdomslag stiftet, og tilsluttet Norges Kristelige Ungdomsforbund. I forbindelse med disse foreninger ble det holdt møter, fester og basarer på skolen og senere på lokalet.
Emissærer og sekretærer var forholdsvis hyppige gjester, og var for mange et kjærkommet innslag i miljøet.
Under anleggsperioden på sliperiet ble Gjeving Idrettslag stiftet i 1926.Dette virket inspirerende på mange, og utløste også en solid dugnadsinnsats for å muliggjøre trening og konkurranser. Man kan spørre seg om hva folk levde av på et slikt sted. Ja, det var så mangt. Det var trange tider der som ellers, men man lærte å klare seg med lite.
Gården oppe på Løvdal var en forholdsvis stor gård, med betydelig skogsdrift. Det samme med den nedre gården, men i mindre målestokk.
På Gjeving var det flere småbruk, Blommekjær, Gjevingmyra, Bergendal, Hagen, Nakkedra og på Gjevinggården var det tre. Alle hadde kuer og noen hest, og drev også i skog som alle hadde noe av. Ellers hadde alle sitt eget hus og gjerne et lite jordstykke hvor det ble dyrket poteter og grønnsaker.
Giving Ullspinneri beskjeftiget mange, men ble nedlagt i 1918. Et båtbyggeri i Klekkervika (det hvor marinaen er nå), ble også nedlagt i begynnelsen av tyveårene. Men vi hadde klemmefabrikk. (Klesklyper). Denne beskjeftiget en del, og faktisk mest kvinner.
På Bergøya etablerte Ommundsen en liten strømpefabrikk, og et farveri. Skomaker hadde vi også. Og selvsagt noen bygg- og anleggsarbeidere. Noen var sjøfolk, men ikke mange. Og det var ingen fiskere, men mange fisket selvsagt til eget bruk.
Amerika ble løsningen for mange. Noen tok med seg familien og ble der borte, men de fleste drog alene og sendte penger hjem til familien.
Da sliperiet begynte sin anleggsvirksomhet i 1924 og siden startet opp produksjonen i 1927, ble det en vesentlig endring til det bedre. Ca. 35 personer arbeidet der, og det var jo ganske mange i et så lite samfunn. Det ble da også «importert» en del fagfolk, så folketallet på Gjeving øket en del.
Forholdene endret seg nokk en del i tredveårene, men stort sett kan en vel si at disse var de samme helt frem til 1940.
En vesentlig endring var at varetransport mer og mer ble overført fra båt og til landevegstransport. Drosjebiler fikk vi også. Gjeving var et godt sted å bo på. Alle kjente alle og hjalp hverandre , og hadde omsorg for hverandre. Der var fredelig og godt. Ingen opprivende nabokrangel eller annen form for uvennskap eller krangling. Det var med andre ord et sundt og godt miljø å vokse opp i.
BARNDOM OG UNGDOMSTID PÅ GJEVINGGÅRDEN.
Skulle jeg sette noen overskrift over de hovedinntrykk jeg har om hvordan det var å vokse opp på Gjevinggården hos mor og far tror jeg det må bli f. eks. slik:
Et godt og trygt kristent hjem. Stor aktivitet i butikken, på gården og i fjøs og stall. Mange mennesker, særlig om sommeren. Mor som styrte det hele, bortsett fra butikken. Far som nesten ikke var der før jeg kom opp i tenårene. Fine år sammen med far i butikken og posten fra 1933. Et sted hvor jeg var glad for å bo.
MOR STYRTE DET HELE.
Både før jeg ble født og senere helt frem til og med 1931 var far mange år i Amerika. Det ble derfor mor som fikk ansvaret for alt som skulle skje i og rundt hjemmet vårt, og som også måtte oppdra oss barna alene, stort sett.
Mor var utrolig arbeidsom, og jeg kan ikke huske henne i seng før tolv om kvelden og etter seks om morgenen, Hun satte oss barna i sving fra vi var ganske små, både inne og ute. Og det skulle ikke være noe slingring. Hun var streng, men samtidig veldig snill, hjelpsom og omsorgsfull. Hun lærte oss på denne måten selv å ta ansvar og å vise omsorg for andre mennesker. Vi ble heller ikke så veldig gamle før vi ble ganske selvstendige.
Jeg husker jeg var litt misunnelig på andre barn som hadde mer fri til seg selv enn vi hadde. Vi hadde jo i virkeligheten to «arbeidsgivere». Den ene var mor hjemme og på gården, og den andre var den som bestyrte butikken. For mitt vedkommende ble det da mor og min søster Agnes. Vi måtte jo hjelpe til på begge steder, og mens andre hadde sommerferie hadde vi det travlere enn noensinne. Det var jo ikke minst arbeide ute på åker og eng, og i den forbindelse en svær grønnsakhage på Sagåker som opptok oss både vår, sommer og høst.
Om våren skulle det pløyes og harves etter at gjødsel var kjørt ut og sprettet utover. Senere skulle det sås, og for ikke å snakke om lukes. En grønsakhage full av kveke var nesten min fullbeskjeftigelse store deler av sommeren.
Men det skulle høyes også. Der hadde vi ofte litt hjelp av søskenbarn som var på besøk. Det var egentlig en morsom oppgave, ikke minst å kjøre høyet hjem og inn på låven og løa.
Da var det også veldig stas etterpå å kunne ta seg tid til å få en fin dukkert ved Husberg i Brekka. Noe av det som var spesielt moro var når vi rustet oss ut for å dra til Kjærte hvor vi hadde potetåker eller skulle høye. Da hadde vi med mat for hele dagen, og kokte kaffe på bål, mens vi ungene fikk kakao.
(Kjæret ligger i nærheten av Gjevingmyra og er nå plantet igjen med skog).
BESTEFORELDRE.
Anna og jeg var såpass mye yngre enn våre eldre søsken at vi ikke fikk oppleve hvordan det var å ha farfar eller morfar. De døde i 1919 og 1918. Farmor var jo dessuten død allerede i 1892 så det var faktisk ingen av søsknene som fikk oppleve henne.
Men vi hadde mormor, Anna Løvdal. Hun var et elskelig menneske, snill og god. Hun hadde hatt et svært slitsomt liv som kone på Løvdal, og i flere år med mannen som lærer på Vegårdshei, mens hun måtte vær hos de gamle på Løvdal.
Hun kom til Løvdal som hushjelp, og ble altså gift med yngstesønnen Nicolai Løvdal som eide gården. Hun ble enke i 1918, og sønnen Tjøstolf overtok gården, og «konepliktene» ble overtatt av hans kone, tanta Tora som kom fra Lyngør.
Helt til mormor døde i 1936 bodde hun avvekslende på Løvdal og hos oss på Gjeving. Vi var veldig glad i henne, og hun hadde stor omsorg for sine mange barnebarn.
LEKEKAMERATER -VENNER.
Det var mange barn på gården på den tiden.
(«Gården» i denne sammenheng betyr hele grenda hvor vårt hus ligger).
Jeg hadde to jevnaldrene jenter foruten min yngre søster Anna og noen eldre og yngre jenter og gutter som ble lekekamerater. Foreldrene våre hadde jo ikke tid til å sette oss i sving, så det ble de større barna som lærte opp de yngre. Det gikk fint, og vi hadde det veldig moro.
Vi lagde våre leker selv etter hvert, vi slo på boks eller pinne, vi lekte sisten eller gjemsel som barn flest.
Om sommeren ble det selvsagt en del bading, og vi lærte å svømme på Saltrøstranda. Når vi hadde fått høyet i hus fikk vi lov til å hoppe i det.
Da gravde vi også tunneler i høyet, og lekte gjemsel i stummende mørke. (Kan du skjønne at vi torde, Ingen visste nok hva klaustrofobi var for noe.)
Etterhvert fikk vi ski. Mitt første par var to gamle, ett veldig langt, og ett vesentlig kortere. Men til jul i 1927, tror jeg det var, fikk jeg flotte eik hoppski som bror Håkon hadde laget.
Vi gikk aldri på ski på tur. Det var bare hopping det dreide seg om, og vi laget hoppbakke i Svaen, og senere i Svamyra. Anna var alltid med. Hun var som en gutt i alt som vi foretok oss.
Da jeg var tolv år reiste en av mine jevnaldrende piker til Amerika. Vi var svært gode venner og det syntes jeg var veldig trist. Omtrent samtidig flyttet min beste kamerat på skolen fra Gjeving. Men heldigvis kom familien Kjørholt til Gjeving et par år tidligere, og jeg fikk en god venn i Ole Martin, som var nesten på dagen like gammel som meg.
Da vi var 15 år dro Ole Martin til sjøs. og det ble ikke så mye vi så hverandre i årene som gikk. Men vennskapet har holdt, og vi treffes i allefall hver sommer fremdeles. Forøvrig fikk jeg egenlig ikke noen nære venner. Vi ble en kameratgjeng som trente sammen , men det ble på en annen måte.
MYE MENNESKER
Selv om antallet varierte etter hvor mange av barna som var hjemme, var vi alltid ganske mange mennesker til daglig. Vi hadde alltid hushjelp, og da våre fettere Asbjørn og Vigleik Løvdal etter tur var i butikken i flere år bodde de hos oss.
Ellers var det stadig mange mennesker inn og ut i huset. Og særlig om sommeren var det veldig folksomt. Familiene fra Rolvsøy og Bjorbekk, og til dels fra Oslo var ofte på besøk. Da mor og far feiret sølvbryllup i 1926 var det spesielt folksomt. Ikke bare selve dagen, men gjester skulle jo også innlosjeres.
Mor var heller ikke snauere enn at da Louis, og tre måneder senere Agnes, giftet seg i 1931 ble begge bryllupene feiret hos oss. Vognskjulet ble ryddet og kledd med norske flagg og gjort til festlokale. Det samme skjedde også da tante Hjørdis og onkel Lars feiret sitt sølvbryllup hos oss.
Dette illustrerer vel noe av mors kolossale aktivitet, og hva hun rakk. Hun var også aktiv i misjonsforeninger og formann i det kristelige ungdomslaget en tid.
Vi hadde i alle år en nær kontakt med «de på Løvdal». Nesten hver jul når far var i Amerika, var vi på Løvdal. Ellers hadde vi stadig besøk derfra og vi var der. Per Løvdal var ett år eldre enn meg og Anna L, ett år eldre enn vår Anna, så vi var jo mye sammen. Det var i det hele tatt et utrolig samhold i Løvdal- Giving familiene.
Den gang var det ofte besøk av tilreisende emissærer og sekretærer fra KFUK og M. De bodde privat og ikke minst hos oss, så det ble mange gjester i løpet av et år.
Men midt oppe i alt dette glemte mor aldri de som hadde det spesielt trangt. Nesten hver søndag var det vanligvis min jobb å løpe først den ene veien og så den andre med middags mat til to enslige gamle.
AMERIKA BESØK.
Vi hadde flere Amerikabesøk på den tiden.
Tante Inga og onkel Gjermund var der en gang og onkel Karl og tante Gurine var der to ganger. De bodde selvsagt hos oss. Det var jo stas med besøk, men en stor ekstra belastning spesielt på mor.
Dessverre har vi ikke klart å holde kontakten til neste generasjon som vi burde. Vi har jo mange slektninger i Amerika som vi ikke har kontakt med. Heldigvis har vi fått god kontakt med Abels datter Lynne, men ellers er det nå egentlig bare sønn til vår kusine Annette, Gerald Olsen som vi har kontakt med.
SKOLE.
Skolen dengang var det som nå er Gamleskolen. Den ligger nokså sentralt, men også midt i trafikken. Skoleplassen var liten og når vi skulle slå ball brukte vi rett og slett hovedveien.
Det var mange barn på skolen, og vi hadde det veldig fint synes jeg. Vi var flinke til å leke, og særlig slo vi ball som nevnt.
Om vinteren sto vi på ski på jordet ned fra butikken, eller vi hoppet i snøfonnene hvis det var mye snø. Poenget var bl. annet å sette seg så fast i den ofte fuktige snøen at vi måtte graves løs. Det tok tid og skole timen ble tilsvarende kort.
Jeg trivdes på skolen. Jeg likte de fleste fagene og fikk gode karakterer. Mitt problem var skrivingen. Senere har jeg funnet trøst i at mine kråketær muligens skyldes at jeg ikke fikk lov til å skrive med venstre hånd til tross at jeg var kjevhendt.
Etter seks år på skolen ble det bestemt at jeg skulle få ta middelskoleeksamen. Den billigste måten var å gå 7. og 8. år i Lyngør. Der hadde de etter åtte år 2. middels pensum i alle fag. Etter å ta eksamen i et par fag på middelskolen kunne vi gå rett inn i tredje middel og ta eksamen på ett år. Det sparte ett år totalt og to års hybeltilværelse i Tvedestrand.
Det ble da slik at Ole Martin Kjørholt og jeg rodde frem og tilbake til Lyngør i to år. Ole Martin gikk til sjøs etterpå mens jeg altså dro til middelskolen i Tvedestrand, hvor jeg fikk eksamen i 1933.
I Lyngør kom vi i klasse med elever som hadde hatt sprog og matematikk i to år, så det var ganske stritt å ta disse igjen. En av klassevenninnene var Asgerd Olsen, som altså ti år senere ble min kone.
Det ble dessverre ikke artium etter middelskolen. Det var nokk ikke minst min egen skyld. Senere ble det imidlertid til at jeg tok Treiders ettårige handelsgymnas. i Oslo i 1937. Uten at vi visste om hverandre begynte Asgerd på den samme skolen samme år, og vi traff hverandre av og til.
Sommeren 1939 avtjente jeg verneplikten på Gardermoen. Asgerd hadde da kontorpost i Oslo. Tilskyndet av henne ble vi enige om at jeg skulle forsøke å få meg enda bedre utdannelse. Artium var da det nærmeste mål og etter avtale med far meldte jeg med som elev ved Grimelands private kveldsgymnas i Oslo og begynte der i sept.1939.
Jeg måtte jo selv bekoste utdannelsen og jeg var heldig og fikk stilling i det nyopprettede forsyningsdepartement. Der arbeidet jeg i full stilling og gikk på skolen hver kveld seks dager i uken. Det var stas da jeg kunne gå å kjøpe meg studenterlue sommeren 1941.
Jusstudier som ble påbegynt samme høst ble avbrutt etter to måneder da jeg måtte overta en stilling i Tromsø etter sterkt press fra departementet. Senere fikk jeg ikke anledning til å ta studiene opp igjen. Så det gleder meg at ett av barna våre er blitt jurist i stedet.
IDRETT.
Jeg vet ikke når det begynte, men jeg fant jo tidlig ut at jeg var ganske spenstig og rask på bena. Særlig husker jeg at da jeg var 13-14 år og var på KFUM gutteleir på Tromøya, slo jeg alle både i løp og hopp.
Som nevnt tidligere hoppet vi mye på ski, og i samme alder var jeg med i hopprenn både på Gjeving og i Laget og fikk premier. Vi lesset skiene på sparken og drog flere stykker i følge.
Til konfirmasjon fikk jeg byttet inn noen presanger og fikk flotte lengdeløpskøyter. Vi hadde to år med flott is på Sunda og Olaf Hansen og jeg laget bane og trente sammen. Jeg var yngre enn Olaf så jeg startet i juniorklassen, og fikk premier både i Tvedestrand og Arendal.
Men det var nokk friidrett som var det gjeveste. Sammen med samme Olaf fikk vi samlet en liten flokk som trente sammen. Vi fikk låne ungdomslokalet gratis og trente inne hele vinteren, og i terrenget så fort det ble bar mark. Vi hadde jo ingen idrettsbane utenom «Holla» hvor vi hadde hoppgrop og høydestativ.
Vi hadde også inspirasjon i det Gjevinggutter hadde prestert noen år tidligere. Fra 1926 da idrettslaget ble stiftet og frem til 1930 var det en gjeng med bl.a. mine brødre Louis og Håkon som var veldig bra i kretssammenheng. Særlig var Louis god i høydesprang.
Vi ble ganske gode vi også. Vi fikk det beste stafettlaget i Agderfylkene i flere år, og selv deltok jeg i flere stevner i enkeltøvelser. Dette varte helt frem til 1939.
SOSIALE AKTIVITETER.
Som jeg har nevnt tidligere var det en ganske utstrakt møte- og foreningsaktivitet.
Misjonsforeningen hadde regelmessige møter i hjemmene hos medlemmene. I tillegg ble det ofte møter med besøk av emissærer fra de forskjellige misjonsorganisasjoner. Og selvsagt ble det arrangert basarer for å skaffe penger. Det var den gang en krone var en krone, og femtiøren vi fikk for å gå på basar med ble alltid av meg brukt til fem lodd a ti øre på bløtkaken.
Det kristelige ungdomslaget var svært aktivt helt fra starten i 1904. Vi kunne bli medlem fra vi var tolv år, så det var ikke noe spesielt barnearbeide. Men her også var det regelsmessige møter. Først på skolen, og fra 1932 i eget hus. Det var jo en stor begivenhet å få sitt eget hus, og det ble da brukt til veldig mye. Ungdomslaget hadde til og med sin egen håndskrevne avis «Upp og Fram» med egen redaktør. Avisen ble lest opp på hvert møte.
Det var også to brødre som bodde på Bakkane som var gjengangere på møtene. Den ene diktet en masse festlige ting, og spilte dessuten gitar og munnspill samtidig, mens broren spilte mandolin. («Broren» er morfar til Arve Moen Bergseth.) Det hendte at jeg var vokalist.
Det virkelig store var juletrefestene hvert år. Da kom det folk fra alle kanter, og det var stappende fullt på lokalet.
Når vi fikk de gamle hjem fortsatte vi unge til langt mot natt med å gå rundt juletreet. Alle ungdommer som enten gikk på skole eller hadde arbeid borte sørget for å komme hjem til jul og det var en utrolig hyggelig sammenkomst når vi traff hverandre igjen på den måten. Neste dag var det kanskje tilsvarende fest på Dypvåg, og da var vi selvsagt også der.
Det var ganske ofte besøk fra kretsen eller Ungdomsforbundet, og sekretærene bodde alltid hos oss. Jeg ble særlig god venn av en av de mest kjente forbundssekretærene, Finn Hov, og som jeg hadde god kontakt med etter at jeg flyttet til Oslo.
Idrettslaget hadde også sine arrangementer. Tross mangel på baner arrangertes det konkurranser i Holla i høyde, lengde og kule. Og 100 m løp man på landeveien nedenfor.
I 1930 årene arrangertes det Gjevingstafett med start på Nybrygga, opp til skilleveien, gjennom Gjevinggården, opp Svaen, Eikedalen, Bergendal og tilbake til butikken. Masse mennesker og veldig stas. Jeg tror vi vant hvert år.
Skirenn hadde vi også om vinteren, både langrenn og hopp. Hoppbakke hadde vi laget i Kalmyr, langt inn på Skauen forbi Saltrø.
BYGGING AV GJEVING TRESLIPERI.
Det startet i 1924 og i løpet av kort tid snudde det bygda på ende. Det kom en masse arbeidsfolk fra alle kanter, og alt som fantes av ledige rom, ( og kanskje egentlig ikke ledige) ble fylt opp av fremmede. Vi hadde ingen riktignokk, men fikk føle det ved en voldsom økning i trafikken i butikken og posten.
Det var Agnes som styrte der da, og det ble en voldsom påkjenning på henne. Det var stadig kø i butikken, og særlig lørdager. Da sto køen ofte helt ut på trappa.
I tillegg til selve sliperibygningene på Tjuvsprang skulle det legges en stor vannledning fra klemmefabrikken og ut til fabrikken. Dette førte med seg at store deler av hovedveien ble gravet opp slik at det var umulig å komme frem med hest og kjerre mange steder. Nesten utrolig at man fikk lov til å sperre trafikken på denne måten.
Miljøet ble totalt forandret, både til godt og vondt. Mange tjente på det ved utleie f. eks. , og i butikken ble det vel også bedre, men det førte med seg en god del rangling og pokerspill f. eks. Dette ble også de «innfødte» trukket inn i.
Men det var også denne situasjonen som førte til at idrettslaget ble stiftet, og det var veldig positivt.
Jeg ser enda for meg Karlsen, som egentlig var turner og hans lille sønn som hadde oppvisning en 17. mai. De var rene akrobatene. Og vi har jo fått mye glede av idrettslaget senere.
Sliperiet ble jo ellers hilst velkommen, og skaffet mange arbeidsplasser også når det var ferdig i 1927. Senere utgjorde jo dette også en viktig faktor i Gjevings liv helt frem til 1987, da det ble nedlagt.
Det var midt i anleggstiden at far og Abel kom hjem fra Amerika i 1926. Det var naturligvis veldig stas å få dem hjem, og ikke minst ved at Abel hadde med seg en stor åpen syvseter bil. Det var jo noe helt storveis, og vi var veldig stolte når vi fikk kjøre med denne bilen.
Abel var bare 22 år men hadde jo sin egen økonomi og jeg husker spesielt at han inviterte meg med til Tvedestrand og på kafé, Skaar. Da var det slik at det ble satt frem et fat med kaker på bordet og så spiste du det du ville og betalte for det. Resten gikk tilbake i disken.
«Spis så mye du vil» sa han og snudde seg mot vinduet og vinket til folk som gikk forbi. Da han snudde seg så han først på kakefatet og så på meg, og sa: «Har du ete opp alt sammen»? «Du sa e måtte» sa jeg. Da lo han så han kunne høres lang vei.
Da han senere ville kjøpe gummisko til meg uten at vi måtte spørre mamma, gikk det visst helt rundt for meg. Jeg var ni år.
I FAST ARBEID FRA 1933.
Så snart jeg var ferdig med middelskolen sommeren 1933 begynte jeg i butikken hos far. Jeg hadde da ikke fylt 16 år.
Samme høst i oktober ble forresten både Anna og jeg konfirmert. Anna var 14 år og jeg hadde akkurat fylt 16.
Det ble en travel tid med arbeid i butikken, og ellers på eiendommen, og i fjøs og stall. Men jeg syntes jeg hadde det fint. Jeg var ganske sprek, og trivdes, ikke minst i butikken.
Far og jeg arbeidet veldig godt sammen, og han lærte meg en masse. Særlig tenker jeg på sparsomhet ved f. eks. gjenbruk av papir og hyssing. Og service over for kundene. Han sto på pinne for dem, og var det noe vi ikke hadde så skaffet han det.
Jeg ble raskt lært opp til å bli selvstendig, og til å kunne klare meg alene i butikken, og også snart til å foreta selvstendige innkjøp. Far var en flott fyr som ung og beholdt sin spenstighet hele livet. Han var sterk og rask, og var veldig flink i butikken. Han krevde mye av seg selv og også av andre, men var veldig snill og gavmild. Han hadde et tildels heftig temperament, men jeg kan ikke huske at vi noen gang var uvenner eller hadde noen form for sammenstøt. Vi jobbet sammen som gode venner.
Far hadde aldri tid til å delta i gårdsarbeidet. Det eneste som kunne få ham til å forlate butikken var den årlige tømmerfløtingen i Gjevingelva. Da måtte han være med, og han var jo som skapt til det. Han var rask og smidig, og løp som en katt over tømmerstokkene for å løse opp floker av tømmer som hadde satt seg fast. Han fortsatte å være i butikken helt til han hadde fylt 77 år.
Det var også i den tiden vi drev som verst med stafettløping, og det ble da tid til trening også.
Det lå liksom i kortene at det skulle bli meg som overtok butikken, og vel da også Gjevinggården. Alle de eldre søsknene var jo flyttet ut og etablert seg hver på sin kant.
Det var derfor naturlig at det ble handelsgymnas. fra 1936 til 1937 for å kvalifisere meg til oppgaven. Da jeg i 1939 begynte på gymnas i Oslo var det ikke noe snakk om at jeg ikke skulle komme hjem igjen og fortsette i butikken.
Men skjebnen ville det annerledes. Da krigen kom i 1940 mistet Louis jobben sin i Oslo, og måtte flytte hjem til Gjeving. Jeg gikk da på gymnaset og arbeidet i departementet. Da krigen var over var Louis vel etablert på Gjeving, og var i butikken hos far, mens jeg hadde stiftet familie og var vel etablert i Oslo. Samtidig ble jeg tilbudt en god jobb i Esso i Oslo.
Resultatet ble da naturlig nokk at vi ble der vi var begge to, og ingen har vel angret på det. Han var jo for øvrig eldst etter Abel som var i Amerika, så også av den grunn var det jo egentlig han som sto for tur. Dessuten var han utdannet agronom med handelsutdannelse, og var nokk den som passet best til å ta vare på det hele.
GIVINGGÅRDEN IDAG OG I FREMTIDEN.
Ingrid og Louis overtok butikken i 1948, og kjøpte gården av mor og far i 1960. I den forbindelse ble det bygget på huset slik at det ble to leiligheter, og mor og far bodde der til de døde, mor i 1962 og far i 1965. Ingrid døde i 1981 og Louis har siden bodd der alene.
Nå i 1996 vil han kunne fylle 90 år, og er fremdeles utrolig sprek. Forretningsgården og butikken er solgt for flere år siden og drives nå av vår tremenning Aslak Løvdahl. (De gamle lokalene for butikken og posten er ikke solgt).
Gården har Louis holdt i god stand. Det er riktignokk ikke dyr på gården, og mye av jorda er plantet til med skog, så det blir jo ikke noen gårdsdrift lenger. Det er jo da selvsagt heller ikke mulig å livnære seg på gården, selv om det er del fin skog. Men det er jo et veldig pent sted, og med hus og hage som er meget velstelt.
Så langt som vi kan følge slekten bakover er Louis slektsledd nr. 18 i den opprinnelige Raudabergslekten, og nr. 10 av slekten på Gjeving. Det betyr at slekten har bodd på gården i mer enn 350 år. Det kan vel da neppe være tvilsomt at vi representerer den eldste slekten som bor på Gjeving idag.
For oss som har vokst opp der. og vel for hele familien, må det være et helt klart ønske om at gården fortsatt vil være i slektens eie også i tiden fremover. Det betyr veldig mye å vite hvor man har sine røtter, og for oss og våre barn er det aldri noen tur til Sørlandet uten besøk på Givinggården.
Heldigvis har jo Louis både barn, barnebarn og oldebarn, og etter planen skal sønnen Olav Albert og kona Else overta.
Det burde derfor ligge godt tilrette for nye 350 år på gården for Givingfamilien.
ETTERSKRIFT.
Det som jeg nå har skrevet er nokk blitt en god del annerledes og mye mer enn det som var forutsetningen da jeg lovet å skrive litt om hvordan jeg hadde det under oppveksten på Givinggården.
Årsaken er at jeg syntes det burde være knyttet til en viss historisk bakgrunn i og med at slekten har bodd på gården så lenge som 350 år. Det er jo egentlig ganske enestående.
Når jeg så begynte å se litt på dette, endte det altså opp med at jeg fikk lyst til å skrive litt om både stedet, gården og slekten, bl, a. fordi dette kanskje kunne ha en viss interesse også for andre i slekten.
Den siste delen om oppvekstårene på gården er jo mine personlige opplevelser og vurderinger, og er først og fremst beregnet på våre barn og deres familier. Men mine søskens opplevelser adskiller seg vel ikke så mye fra mine, så jeg håper at det som er skrevet langt på vei kan tas som felles opplevelser, og på den måten også være av interesse for andre i slekten.
Det som foreligger har jo egentlig ikke noe med slektsgransking å gjøre. Til det er det alt for enkelt og overfladisk. Men det har vært moro og interessant å skrive det ned, og jeg håper det vil glede noen.
Det som ville være spesielt hyggelig var om dette kunne inspirere en eller annen til virkelig å gå inn for å lage en ordentlig slektsbok. Muligheten for å gjøre dette er jo mye enklere idag med det utstyr man har og med det materiale som er tilgjengelig på data. Så la dette være en utfordring.
SLUTTORD.
Ovenstående er fortalt av ODD BORGE GIVING, yngste sønn av
Nicoline og Albert Olsen Giving, og er slektsledd nr. 18(10) i Givingfamilien.
Hosle i Bærum mars 1996.