8. Risøya og båtbygging
Basert på artikler av Louis Gundersen bearbeidet av Jens Tharaldsen, og om Risøya i nyere tid av Kjell Wedø i tillegg til jubileumsskriftet ”Et troens eventyr”, utgitt ved Risøy Ungdomsskoles 25-årsjubileum i 1961.
Tilbake til oversikt, Gjeving kultursti <Forrige sted Neste sted>
- Den første vi kjenner navnet på som bodde på Risøya, er Erik Riisøen (ca 1584-1664) som bodde på Vollen. Han var oppsitter der i 1624. Flere av hans etterkommere var bosatt på Vollen. Erik Vollen eide ikke jord, han var husmann under bøndene på Aakvaag. I ettertid ble hans slekt inngiftet på Aakvaag, og ved arv kom da Vollen i deres eie.
I 1812 skjøter Erik Eriksen Vollen og hustru Berthe Pedersdatter sine hus med mer til Henrik Carstensen, Risør. Hans slekt kom opprinnelig fra Flandern, stamfaren het Henrik Thor Straten. En etterkommer av denne Straten, som også het Henrik og var født i Christiania i 1687, kom med skip til Gjeving i 1712 for å kjøpe eiketømmer. Han ble rodd i land i Nakkedra, ble tatt vel imot hos gårdbruker Peder Albretsen (1633-1723) på Gjeving, og to år senere giftet han seg med en datter på gården, Karen (1687-1767). De bosatte seg på Risøya, og bygde hus på Vollen. Det sto helt til det ble revet ca. 1880. Etter giftermålet regnet Henrik seg som god nordmann, og forandret navnet til Carstensen. Han ble boende på Risøya til han døde i 1753. Han og Karen hadde fire barn, den yngste het Carsten. Han ble gift med Ingeborg Tveite fra Holt. De bodde også på Risøya, og her ble sønnen Henrik født i 1753. Han ble oppkalt etter sin farfar som døde samme året.
Henrik Carstensen d.y. (1753-1835) ble en kjent person i distriktet. Han slo seg ned i Risør, og la under seg mange gårdsbruk, i tillegg til at han drev stor handel. I 1814 var han utsending til riksforsamlingen på Eidsvoll fra Nedenes Amt. Da universitetet skulle bygges i Christiania bidro han med en gave på 6000 riksdaler.
I 1824 ble Risøya solgt til skipskaptein og losoldermann Mathias Bruun i Risør, og han solgte i 1830 øya videre til Anders Olsen, Lyngør. Det er fra nå av og frem til ut i 1880-årene at Risøya har sin første glansperiode. Dette var den gylne seilskutetiden og Risøya med sitt skipsverft var midt i begivenhetene. (Anders Olsens liv er et kapittel for seg, som det vil føre for langt å gå i detalj om her.)
Ole Olsen og skipsverftet på Risøya
Det er mye som taler for at det var Henrik Carstensen som sto for byggingen av briggen ”Enigheden” på Risøya i 1812. Om det ble bygd skip der tidligere, vites ikke. Da Anders Olsen kjøpte Risøya i 1830, var det med tanke på skipsbygging. Han gikk umiddelbart i gang med å få satt opp nødvendige bolighus og verftsbygg.
Allerede i 1833 var to skip ferdigbygd, skonnerten ”Rederinden” og sluppen ”Anna”. Etter hvert ble det to beddinger på øya. Den ene var på Holmen, der hvor brua nå kommer over. (Det var virkelig en holme før sundet ble fylt opp og ble til den store plassen foran skolebygningen.) Den andre og største beddingen lå innerst i Smibukta. Det trengtes smie, bekhus, skipsbu og andre bygninger som var nødvendig på et skipsbyggeri. Til hver byggeplass var det spanteplan. Den største lå i Smibukta. Her ble spantene til skipene laget. Dette huset hadde tak, men ikke vegger. Under gulvet var det blant annet lagerplass for materialer, og her sto slipesteinen, som fremdeles finnes på Risøya. Det er en solid affære som måler 105 cm i diameter, og er 22 cm tykk. Ved sjøkanten i Smibukta lå også bekhus, smie og kokerenne. I bekhuset sørget de for å ha glohet bek eller tjære til for eksempel kjølhalingsarbeidet, og i kokerenna dampet de materialer som skulle formes til bruk i skipsbyggingen.
Omtrent der maskinverkstedet ligger i dag, lå den store skipsbua, som var den største bygningen på øya. Den var i to fulle etasjer, i tillegg til at den var bygd med godt rom under gulvet. Dette ble også brukt til lagring av materialer. I bua var det lager av diverse utstyr som trengtes til utrustning av et seilskip; tauverk, maling etc. Her var det taklemesteren holdt til når han skulle strekke alle repene som skulle brukes i takkelasjen (tauverket) om bord. Her spant de drev til bruk i tetting av skrog og dekk. På loftet holdt seilmakeren til. Denne bua er i dag borte fra Risøya, men vi finner den igjen i en annen form på Askerøya. Den ble kjøpt av Bertrand Marcussen (1886-1972) og ombygd til bolighus (Storehei).
Det ble satt opp tre bolighus med front mot Risøysundet og Breiungen. Disse lå på linje med lik avstand og ble kalt Kronstad, Petersburg og Moskva. Huset lengst nord het Kronstad og er en del av det som i dag er skipperstua. Petersburg sto der skolebygningen står og Moskva er den gamle rektorboligen. At de fikk navn som knytter dem til østersjøfarten, forteller oss om forholdene på den tiden. Østersjøfarten i 1830-40-årene var med på å skape oppgangstider for skipsfarten.
Gårdeieren og rederen selv bodde i Petersburg. Det var Ole (1822-1906), eldste sønn av Anders Olsen (1781-1855). En yngre sønn, Elling Nicolai (1833-1860), bodde i Moskva. Den yngste av brødrene, Andreas Emil Olsen (1837-1908), slo seg ned i Lyngør som skipsreder, iseksportør og kjøpmann. Det første huset Andreas Emil bodde i på Lyngør, ble tidlig på 1870-tallet revet og flyttet til Vollen, hvor det står fremdeles. Det ble satt opp som bolig for arbeiderne på verftet. I første etasje bodde en svensk familie, og i annen etasje blokkmaker Ole Knudsen (1849-?) som i 1875 giftet seg med Karen (Kaja) Omine Åmundsen (1856-?), datter til skipsbyggmesteren Torvild Åmundsen (1828–1914). Ole Knudsen bygde senere hus på Rota, som han i 1888 flyttet med seg til Risør. Etter at Ole Knudsen flyttet ut fra Vollen, flyttet Hans Grandalen inn. Den siste fastboende i huset var Martin Vollen på 1960-tallet. Da kjøpte styret for folkehøyskolen huset. Senere ble det overtatt av rektor ved skolen, Jacob Rørvik.
Det var stor aktivitet på Risøya i denne perioden. Stedet lå laglig til med lun havn innenfor Lyngør. Mange unge menn fra de indre bygder søkte ut til kysten for å få arbeid, og skutebyggingen ga arbeid til dem alle. Arbeidstiden var lang, fra 6 om morgenen til 6 om kvelden. I travle tider var overtidsarbeid til kl. 8 om kvelden ikke uvanlig, visstnok uten at det ble betalt ekstra. Arbeidslønningene var etter vår oppfatning meget lave.
Arbeidsstyrken kunne i vintersesongen komme opp i nesten hundre mann. Når våren kom, meldte seg en naturlig avgang. Skipene skulle da ut og seile, og en del av arbeiderne tok hyre som tømmermenn, seilmakere eller vanlige sjøfolk. Når skutene gikk i opplag om vinteren, var det vanlig å søke arbeid igjen på veftet.
Den noenlunde faste arbeidsstokken besto av fagarbeidere som tømmermenn, smeder og riggere. Disse måtte være kvalifiserte og dyktige i sitt fag. De hadde alltid med seg læregutter, prentisser.
Det sier seg selv at det var trangt om plassen i de få bolighusene på øya. Kronstad, som var en enetasjes bygning med loft og grunnflate på ca 70 m2 hadde rundt 1880 følgende 20 beboere:
- På ett rom midt i huset (Skipperstua) bodde smeden Ole Madsen med kone og tre små barn.
- I nordenden bodde skibsbyggmester Åmundsen med kone og fem barn. De hadde Prentisstua til disposisjon som sove- og dagligværelse og ei stue i sørenden. I tillegg hadde de et lite kammers som deres to sønner brukte som soverom. For å komme til kammerset måtte de gå gjennom rommet til smedfamilien, uansett når på døgnet det måtte være.
- I nordenden på loftet bodde seilmaker Larsen med kone og tre barn på ett rom.
- I sørenden av loftet (Sørsalen) bodde ungkaren Ole Peder Risøe, sønn av Ole Olsen.
- I kjelleren på Kronstad hadde Olsen-companiet bakeri. Her hadde bakeren (Johannesen) og bakerlærlingen (Klemmet Hendriksen) et lite rom hvor de sov.
I tillegg til at det ble bygd nye skip, foregikk det også vedlikeholdsarbeid på skip som var i drift, blant annet kjølhaling, det vil si rengjøring, reparasjon og tjæring av bunnen på skutene. Det var en egen kjølhalingsbrygge foran Kronstad. Ved denne brygga ble det også utført reparasjoner på båter, for eksempel etter havarier. Havarier var det en del av på denne kyststrekningen, blant annet på grunn av dårlig fyrdekning mellom Jomfruland og Torungen før fyret i Lyngør kom i drift i 1879.
Et helt nødvendig fartøy for Olsen-firmaet var dampslepebåten ”Alpha”. Den slepte inn skutene, og tok flåter med tømmer fra Lagfjorden og rundt Sild. Tømmeret fra Laget ble slept inn på Breiungen, gjennom Mastekransundet, rundt Bergøya til Olsen-companiets sag ved Saltrøstranda (se eget kapittel om Saltrø sag). Om søndagene ble ”Alpha” brukt for å frakte folk til Dypvåg kirke.
Foruten å drive skipsbyggeri, var Ole Olsen en dyktig og interessert gårdbruker. Han fikk dyrket opp Risøya til et mønsterbruk. Myrer ble grøftet opp, røtter og steiner lagt i hauger eller brukt til gjerder. Alle skorter og plasser hvor det var litt jord, ble brukt som åker for korn, grønnsaker og poteter. Og det ble bygd uthus med fjøs låve og stall i 1850-årene. I denne tiden sto det 12 kuer på båsen, det var også 15 sauer og en vær, i tillegg til høns og griser.
I tilknytning til uthuset ble det anlagt en stor utedo med 17 seter. Den var todelt, en del for funksjonærene i Kronstad og en for arbeiderne. Risøya var i stor grad basert på naturhusholdning, og det var viktig at alt som kunne brukes som gjødsel ble utnyttet. Rundt om på verftsplassen var det derfor anbrakt tomme tjæretønner med en trakt i spunshullet. Alle mannfolk hadde beskjed om å benytte seg av dette. For ordens skyld ble en blikkskjerm plassert foran tønna. Når tønna var full ble ei ny satt opp og den fulle kjørt inn på øya og tømt ut over markene.
Ole Olsens hus ”Petersburg” var et stormannshus på denne tiden. Her ble holdt flotte selskaper med de beste retter og med viner fra Syd-Europa.
Nedgangstider
I begynnelsen av 1880-årene ble dampskipene en farlig konkurrent til seilskipene. I perioden 1860-70 gikk stort sett én skute på vannet hvert år på Risøens skipsverft (se tabell nedenfor). Dette var de gylne årene for skipsbyggingen på Sørlandet. I 1881 ble barken ”Lingard” påbegynt. Den ble først sjøsatt i 1884. Like etter ble kjølen strukket til en ny bark, ”Risøe”. Da spantene var reist, var det slutt på kapitalen i firmaet, og det ble dannet et aksjeselskap i Lyngør og på Askerøya slik at den ble fullført i 1886. Arbeidet med kjølhalinger og reparasjoner ble fortsatt, men det ble lengre mellom hvert oppdrag. Den siste barken ble sjøsatt fra beddingen i Smibukta i 1894.
Andreas Emil Olsen (1837-1908) i Lyngør tok i 1880 initiativet til innkjøp av et dampskip, som ble levert fra verft i Renfrew i Skottland i 1881. Det var på 2000 tonn dødvekt og fikk navnet ”Odin”. Hvalfangeren Svend Foyn var en av andelseierne. Allerede i 1883 forliste ”Odin” på en reise fra Saigon til Hong Kong, og ble vrak. Selskapet manglet penger til å fortsette, noe som rammet aksjonærene hardt samtidig med at nedgangstiden satte inn. Dette ga troen på dampskipsfart en knekk på Sørlandet og er en viktig årsak til at landsdelen ble liggende etter i konkurransen.
Den økonomiske krisen som oppsto etter tapet av d/s ”Odin” satte dype spor etter seg i distriktet, også på Risøya hvor Ole Olsen (1822-1906) drev skipsverftet. Den 28. mars 1885 måtte Ole Olsen, Risøya, og Andreas Emil Olsen, Lyngør samt deres mor, enkefru Ingeborg Margrethe, overgi sine bo til konkursbehandling, og flere andre fulgte i deres fotspor.
I årene 1888 til 1890 opplevde distriktet et kortvarig sildeeventyr. En sildestamme var kommet inn til kysten ved Lyngør, og Andreas Emil Olsen startet et fiskeselskap, a/s Nord. Det ble kjøpt inn fiskeredskaper, båter og annet utstyr. Den første vinteren var fisket meget godt, og fangsten ble ført inn til Risøya der det ble bygget mottak for fisken nedenfor ”Petersburg”. Arbeidet med silda skapte ny aktivitet på Risøya. Betalingen var god til å begynne med, men så ble det fanget for mye sild, og prisene gikk ned. I 1890 måtte selskapet a/s Nord innstille driften.
I 1906 døde Ole Olsen på Risøya, 84 år gammel, og eldste gjenlevende sønn, Ole Peder (1858-1933), overtok eiendommen Risøya ved arv. Ole Peder drev kolonialforretning på Lyngør til 1886 da han sammen med familien flyttet til Kristiania. De bodde i Kristiania i sju år før de i 1893 flyttet tilbake til Risøya og Lyngør. I disse årene var Ole Peder disponent for kullfirmaet ”Køla-Pålsen”, eid av Hans Arnt Hartvig Paulsen, far til Ole Peders svoger, rittmester Arnt Paulsen.
Ole Peder Risøe må ha hatt gode forbindelser til Christiania Uldspinneri og Væveri, for med dette selskapet i ryggen gikk han på 1890-tallet i gang med å bygge en ullvarefabrikk på Gjeving som sto ferdig i 1897 (se eget kapittel om Giving Uldvarefabrik).
Skuter bygd på Risøya
Ifølge Tallak Lindstøls jubileumsskrift ”Risør gjennom 200 år”, som har en lang liste over distriktets skuter hjemmehørende i Risør tolldistrikt i perioden 1861-1921, ble det bygd 16 skuter på Risøya. Dette tallet er nok for lavt når en tar i betraktning at tidsepoken med skipsbygging var fra ca 1815 til 1894.
Følgende skuter kan føres tilbake til Risøya.
Navn | Type | Byggeår | Lasteevne | Eier | Øvrig |
Enigheten | Brig | 1812 | 93 koml. | H. Carstensen, A. Olsens enke? | Solgt til Tønsberg 1858 |
Rederinden | Skonnert | 1833 | 40 koml. | B.A. Olsen | Solgt til Arendal 1873 |
Anna | Slup | 1833/-34 | 15 koml. | A. Olsens enke | Solgt til Danmark 1875 |
Achilles | Skonnert | 1861/-62 | 40 koml. | O.A. Olsen | Forlist feb. 1868 |
Activ* | Brig | 1861 | 171 reg. ton | Aasuld Halvorsen | Solgt til Sandefjord 1888 |
Inusten** | Brig | 1862 | ? | O.A. Olsen? | ? |
Bagota** | Bark | 1863 | ? | ? | ? |
Rogate* | Bark | 1864 | 337 Reg. Ton | C.J. Christophersen | Solgt til Fredrikstad 1888 |
Insulan | Brig | 1866 | 213 Reg. Ton | O.A. Olsen | Solgt til Larvik 1903 |
Esperance | Skib | 1867 | 318 Reg. Ton | C.J. Christophersen | Solgt til Larvik 1890 |
Freidig | Brig | 1868 | 196 Reg. Ton | A. E. Olsen | Forlist jan. 1879 |
Viktor | Brig | 1871 | 251 Reg. Ton | A.E. Olsen | Forlist juni 1878 |
Freden | Skonnert | 1872 | 56 Reg. ton | O.A. Olsen | Forlist 1880 |
Johan Hansen | Skib | 1874 | 595 Reg. Ton | A.E. Olsen | Forlist januar 1896 |
Risöe | Brig | 1875 | 277 Reg. Ton | A.E. Olsen | Forlist 24. mars 1880 |
Viktor | Bark | 1879 | 500 Reg. Ton | A.E. Olsen | Forlist mars 1880 |
Lingard | Bark | 1881/-84 | 606 Reg. Ton | B.A. Olsen | Strandet Barbados 1886 |
Risöe | Bark | 1884/-86 | ? | Aktieselskap Lyngør/Askerøy | ? |
Alf | Bark | 1894 | 470 Reg. Ton | B.A. Olsen | Solgt til Sverige 1913 |
* Bygd (som de to eneste) ved Aasuld (Ossuld) Halvorsens verft ved Lille Svalsund, Lyngør. Verftet var først eid av Olsen-familien og ble deretter solgt til Aa. Halvorsen
** Disse to skutene, ”Inusten” og ”Bagota”, skal i følge Gundersens notater være bygd i 1862 og -63. I ettertid kan vi ikke finne disse i noe register, verken i Risør eller Tvedestrand. Hvor ble de av?
Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at kapitalen etter hvert tok slutt for eierne av skipsverftet på Risøya når en vet at det var svært vanskelige tider og ser hvor mange av familiens skuter som forliste på 1880-tallet. Av 14 skuter bygd på Risøya for familien Olsens regning forliste sju, i tillegg forliste flere som ikke var bygd på Risøya.
Risøya blir overtatt av Staten
Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914, ble forholdene stadig vanskeligere. Prisene steg, og det ble stor vareknapphet. På Risøya var det bra å ha gårdsproduktene å støtte seg til, men selve gårdsdriften var gått tilbake. Det var ikke økonomi til å leie inn folk for å holde gårdsdriften oppe. All mark som tidligere var godt dyrket og benyttet til åker, forfalt.
På nyåret 1915 tar Ole Peder Risøe en beslutning om å tilby Risøya til Den norske stat. Medicinaldirektøren i ”Det Kgl. Departement for Sociale Saker” var interessert i å opprette en karantenestasjon et sted øst på Sørlandet i likhet med den som var opprettet på Odderøya ved Kristiansand. I juli 1916 besluttet Stortinget å bevilge penger til å kjøpe øya, med unntak av besetning, gårdsredskaper og inventar. Prisen ble satt til kr 40 000. Ole Peder ble tilbudt stilling som økonom eller fast tilsynsmann, boende på eiendommen, med rett til å benytte de produkter ”som han selv kunne frembringe”.
I tilknytning til karantenestasjonen ble et jordstykke innviet til kirkegård, Kronstad ble bygget om til lasarett og nede ved sjøen ble det satt opp ei bu fullt utstyrt for gassing av skip. Kirkegården ble aldri benyttet, det kom ingen skip for å ligge i karantene og bua endte sine dager som sommerhus på Lyngør. I 1932 bestemte Stortinget at stasjonen skulle nedlegges. I februar 1933 døde Ole Peder Risøe.
Risøya blir ungdomsskole for sjøfolk
Broderkretsen på Havet hadde i noen år gått med planer om å få i gang en kristelig ungdomsskole for sjømenn etter mønster av en tilsvarende skole i Danmark. (Det de den gangen kalte for ungdomsskole, er det vi i dag kaller folkehøyskole.)
Etter mange år og mye frem og tilbake hadde skipsreder T.A. Mørland (1854-1937) i 1934 fått høre at Staten ville kvitte seg med Risøya. Arendal krets av Indremisjonen og Broderkretsen gikk sammen, og etter forhandlinger med Staten om en ordning for betaling av eiendommen, kom det til kjøp i januar 1935 for en sum av kr 30 000 pluss omkostninger. Høsten samme år godkjente kretsmøtene både for Indremisjonen og Broderkretsen kjøpet, og et styre for skolen ble etablert og skolestyrer (rektor) ansatt. Valget falt på Petter Kolberg (1897-1997), opprinnelig fra Nordland, som de siste 13 årene hadde vært lærer på Sørlandets Kristelige Ungdomsskole på Birkeland. Petter var bror av Sigurd Kolberg (1905-2002) lærer ved Gjeving skole fra ca 1949 til 1971.
Det fortelles at da Petter Kolberg ankom skolen første gang, var det ingen som sto klar til å ro ham over sundet. Han stupte da like godt uti og svømte over for å få tak i en båt. Det er klart at dette ikke gikk ubemerket hen, og det er fremdeles en av historiene som fortelles når skolens første tid er tema.
Våren og sommeren 1936 ble det foretatt ombygginger for å tilpasse husene til skoledrift. I Kronstad, som ble forlenget med sju meter, ble det klasserom, spisesal og kjøkken i 1. etasje, og innkvartering i 2. etasje og på loftet. Arbeidet var ikke helt uten problemer, siden det ikke var kjørevei fra Gjeving til Rota, og øya manglet tilstrekkelig vannforsyning. Kolberg forteller at den første måneden han var på øya var det hans daglige jobb å ro til fastlandet og hente vann. Klesvasken ble den første tiden fraktet inn til utløpet av Gjevingelva og vasket der.
Våren 1936 ble lærere ansatt, og om høsten startet 40 gutter på et seks måneders kurs. Ved senere kurs var søkningen så god at det hvert år var elever som ikke fikk plass. I tillegg til skoledriften var det pensjonat og stevnearrangementer om sommeren, og dette skaffet sårt tiltrengte inntekter til driften. I ”pionértida” gikk det mye på idealisme hos dem som var involvert i driften av skolen, økonomien var svært trang. Blant annet kan nevnes at lærerne på Birkeland ungdomsskole på oppfordring laget alle sengene til elevene.
Skolen var i full aktivitet under krigen med unntak av vinteren 1944-45, og fikk drive sin virksomhet helt uten innblanding fra tyskerne.
At skolen var populær og dekket et behov, viser et brev Kolberg mottok fra et stort rederi i Oslo tidlig i 1940. Det lød kort og godt: ”Mine skipsførere forlanger Risøygutter. Kan De sende meg 50?”
Ny skolebygning med internat og ny ledelse
Høsten 1941 nedsatte skolens styre en byggenemnd som skulle skaffe tegninger og legge frem en finansieringsplan for et nybygg. Høsten 1942 forelå arkitekttegnede planer og en foreløpig kalkyle for kostnader, men krigen skapte problemer, og finansieringen var usikker. I 1943 kom Sjømannsmisjonen inn som en tredje part i eierskapet til Risøya. De bevilget 250 000 til skolen med den forutsetning at det ble opprettet maskinlinje, og at vei-, bro- og vannspørsmålet ble tilfredsstillende løst.
Vannproblemet ble løst ved å grave ut et naturlig fjellbasseng sørøst på øya, og i 1946 kunne styret melde at ”de rette instanser” hadde vedtatt å bygge vei helt frem til sundet mellom Rota og Risøya, og bevilget penger til arbeidet helt uten omkostninger for skolen. Dermed ble byggeplanene mer aktuelle, og det ble nedsatt en byggekomité og en finanskomité. Finansieringen foregikk ved gaver og meget sjenerøse lån. Det skulle bli skole og internat til ca. 70 elever, og en maskinlinje i tillegg til allerede eksisterende dekks- og bysselinje. Den 12. oktober 1947 ble grunnsteinen til nybygget lagt ned, og i slutten av september 1949 kunne skolen flytte inn i nye og moderne lokaler.
I 1947, drøyt ti år etter oppstarten, flyttet Kolberg til Gvarv for å bli styrer ved Sagavoll Ungdomsskole, og Jakob Rørvik (1912-) overtok som styrer på Risøya. Rørvik, som da var 35 år gammel hadde under siste del av krigen vært lærer ved den norske skolen i Drumtochty Castle i Skottland. Rørvik var styrer/rektor ved skolen helt frem til han pensjonerte seg i 1978.
Høsten 1953 ble det åpnet en hengebro fra fastlandet til Risøya, og dermed var enda en ny æra innledet. Broa var en gave fra en av skolens trofaste støttespillere, skipsreder Jørgen P. Jensen i Arendal. Opprinnelig var det meningen at det offentlige skulle bygge en smal (2,5 m bred) bro med kapasitet på 3,5 tonn og spennvidde 75 m.
På et møte mellom veimyndighetene og skolen i 1950 meddelte skipsreder Jensen at han hadde ei bro på handa som var langt kraftigere enn den som var planlagt. Det dreide seg om ei bru som var ferdigprodusert, men som allikevel ikke skulle brukes som planlagt. Bro hadde riktig lengde og var sertifisert for 12 tonn. Dette ble en langt bedre løsning enn de opprinnelige planene.
Stort behov for sjøfolk etter krigen
Etter krigen trengte handelsflåten dyktige unge sjøfolk. Det var ikke mange muligheter for ungdom som ville ha litt skolegang før de gikk til sjøs, men på Risøya utvidet man i 1949 tilbudet til å omfatte tre linjer: bysse-, dekk- og maskinlinje. Seks år senere opprettet skolen også en teorilinje som ble godkjent som forkurs for styrmannskolen. Det var kvalitet over undervisningen, og det forekom nesten ikke at Risøyelever ikke kom inn på de maritime skolene. Og Risøyelevene var attraktive sjøgutter straks de forlot skolen.
I alt tolv Risøyelever omkom på norske skip under andre verdenskrig. Skipsreder Arnt J. Mørland stilte seg i spissen for å bygge en minnehall på skolen for disse og alle sjøfolk som ga sitt liv i krigen. Oppdraget med å finne motiv og stå for utsmykningen ble gitt til Stavangerkunstneren Carl Høgeberg, og i juli 1956 ble minnehallen innviet med stor deltakelse både fra Storting, marine, kirke og departement. Et praktfullt minnesmerke var skapt ute ved havet, og tolv navn risset inn i flotte glassmalerier.
Jentene inntar Risøya
Skolen utvidet stadig sine teoretiske tilbud, blant annet kom det i 1973 et forkurs for elever som ville bli radiotelegrafister. Dette gjorde at jentene inntok øya, og samme året var det 19 kvinnelige elever ved skolen. Rektor Jakob Rørvik så med positive øyne på denne utviklingen, men fikk refs av Rederforbundets representanter som under et besøk på Risøya støtte på jenter i skolebygget. Men jentene var velkomne til Risøya, og skolen var fra nå av ikke bare en skole for førstereisgutter.
Fra ungdomsskole til folkehøyskole
I 1962 ble niårig grunnskole innført i landet. De to siste årene var såkalt ungdomsskole. Dette førte til at de kristelige ungdomsskolene, deriblant Risøya, måtte skifte navn til folkehøyskole. Risøya var først ute, og det sier kanskje noe om viljen til å omstille seg til nye tider. Men navneendringen til tross, skolens formål og fagområde forble det samme. I dag er Risøya en av de større folkehøyskolene i landet.
Første svømmehall i Aust-Agder
En sjømannsskole burde naturlig nok ha svømming på timeplanen. Mange av elevene kunne nemlig ikke svømme. I 1962 ga skolestyret arkitekt Gabriel Tallaksen i oppdrag å tegne svømmehall for Risøya. Tre år etter sto et nytt bygg ferdig som rommet både svømmehall, festsal med scene, to store undervisningsrom og internat. Rederforbundet bidro med økonomiske midler til prosjektet, som faktisk førte til at Risøya fikk den første svømmehallen i fylket.
Svømmehallen ga mulighet for vannaktiviteter også om vinteren. Rektor Jakob Rørvik, som selv hadde tatt dykkerkurs, knyttet til seg Oslo Froskemannskole, og dermed var dykking som fag et faktum på Risøya. Dette tilbudet ble svært populært. På slutten av sekstitallet ble det opprettet egen dykkerlinje, og denne er fortsatt en av de mest søkte linjene ved Risøy Folkehøyskole.
Stor byggeaktivitet
Syttitallet var preget av stor byggeaktivitet mange steder på øya. Blant annet ble Skipperstua ombygd og modernisert med tanke på kursvirksomhet for funksjonshemmede. Nye personalboliger ble bygd, og bassengbygget ble også satt i stand etter en brann i 1974. Et større areal inne på øya ble opparbeidet med tanke på campingvirksomhet. Det ble også bygd utendørs idrettsanlegg både for fotball og håndball. Gymnastikksalen ble også ombygd.
Hovedbygget sto som kjent ferdig i 1949. Våren 1986 ble det grundig renovert og til dels betydelig oppgradert. Blant annet ble det bygd nye bad og toaletter i internatene, kjøkken og spisesal ble også pusset opp. Dette gjorde at skolen fremsto som et moderne skoleanlegg som var rettet mot fremtidens unge.
Sommerøya
Risøya er med rette blitt kalt ”sommerøya”. Det er stor aktivitet også i ferietiden. På sytti og åttitallet ble campingområdet satt i stand for sommergjester. Mange har hatt Risøya som fast tilholdssted gjennom mange sommere. Utenom familiecampingen med møtetelt og gudstjenester, har store grupper benyttet øya til sine arrangementer. Blant annet har KFUM og KFUK i over 25 år hatt sine årlige sommertreff med flere hundre deltakere på Risøya. Konfirmantgrupper, idrettsleirer, speidergrupper, bibelcamping og handikap-arrangementer er stikkord for noe av den aktiviteten som fortsatt foregår om sommeren.
I år 2000 etablerte Skjærgårds Music & Mission sin store festival på øya. Mange tusen ungdommer opplever konserter og møter i et rusfritt miljø en uke hver sommer. Festivalen er en av de største i sitt slag i Nord-Europa, og har satt Risøya ytterligere på kartet.
Risøya har sin egen kirke i det fri, vigslet av biskopen i Agder. ”Risøy Fjellkirke” er en naturkatedral i havgapet. ”Kirken” står foran en betydelig oppgradering, og Sparebanken Sør bevilget i 2007 over hundre tusen kroner til dette formålet. Fjellkirken benyttes til gudstjenester, brylluper og konserter i sommerhalvåret.
Risøya i flammer
En tragisk hendelse utspant seg 9. januar 1994. Loftsetasjen på hovedbygget hadde blitt påtent og sto i flammer. Ingen kom til skade, og skolen kunne fortsette tross store vann- og røykskader. Velvillige naboer ga husly til elevene som var berørt av brannen, og et betydelig renoveringsarbeid tok etter hvert til. Blant annet førte dette til at Risøya fikk ny toppetasje med leiligheter og stue, og en langsgående veranda med panoramautsikt.
Ny optimisme å spore
På slutten av nittitallet opplevde Risøya en av sine verste økonomiske kriser. Et særdeles lavt elevtall og en gjeldstynget økonomi førte til et betydelig underskudd i driften. Skolen så seg om etter nye inntekstkilder, og i den forbindelse fikk daværende rektor Kjell Wedø i stand en avtale med UDI om å bruke deler av Risøya til flyktningemottak. Den 18. mai 1999 ankom 75 flyktninger fra Kosovo øya, og fikk et midlertidig, men trygt hjem der. Andre nasjonaliteter kom etter hvert, og det surret i mange tungemål på Gjeving disse årene. Flyktningemottaket ble godt tatt imot i nærmiljøet, og mange påtok seg oppgaver som vertsfamilie og hjelpeverge. Mottaket varte i over to år, og var veldrevet. På det meste var 15 personer sysselsatt i denne virksomheten som gikk parallelt med skoledriften, men i atskilte lokaler. Skolen tjente økonomisk på denne virksomheten, samtidig som vanskeligstilte mennesker fikk et trygt oppholdssted på Risøya.
Det økonomiske oppsvinget har gjort at folkehøyskolen har utvidet sitt fagtilbud, og fremstår som en attraktiv skole med store valgmuligheter. Fortsatt er de fleste elevene beboere på internatene, som huser om lag 130 ungdommer. Skolen tilbyr i alt ni linjer, hvor dykkerlinjen fortsatt er en av de mest populære. Andre fag som reiseliv, interiør, hestestell og friluftsliv trekker til seg ungdom fra hele landet. De mer tradisjonelle sjøfartsfagene er ute, men fortsatt har skolen egen linje for seiling og maritim kunnskap.
I 2004 startet Erling Skuggevik og Olaf Trysnes opp maritim leirskole for grunnskolebarn på Risøya. Kystleirskolen lærer de unge sjøvett og det å bli trygg og glad i havet og kysten vår. Nær tusen elever er innom Risøya hvert år for å sikre seg kunnskaper og ferdigheter som er knyttet til det våte element.
En av de største arbeidsplassene i kommunen
Risøy Folkehøyskole er med sine om lag 30 ansatte en ikke ubetydelig arbeidsplass i kommunen. I tillegg er mange ungdommer sysselsatt i praktisk arbeid om sommeren for å ta imot grupper og enkeltpersoner til overnatting og bespisning. Skolen henter det meste av inntektene fra statsstøtte til skoledriften, men også fra elevbetaling og sommervirksomheten. Skolen mottar ingen økonomisk støtte av kommunen, men er derimot en god bidragsyter når det gjelder både skatter og avgifter.
De siste årene har Risøya blitt ”styrt” av Gjevingbeboere. Jens Martin Marcussen (1938-) ble den første formannen da Stiftelsen Risøy Folkehøyskole ble dannet i 1997. Han var med både i motgangs- og medgangstider, og la ned et stort arbeid for skolen. Da han ga seg i 2006 overtok Torleif Haugland som styreleder, et verv han fortsatt innehar. Haugland har tidligere vært ordfører i Tvedestrand kommune.
Kilder:
- Dypvågboka
- Boka ”Risør gjennom 200 år” av Tallak Lindstøl 1923 (faksimile 1984)
- Boka ”Et troens eventyr – Risøy Ungdomsskole gjennom 25 år”, 1961
- Boka ”Lyngør i våre hjerter” av Simon Marcussen, 2008