4. Gjevings største og viktigste arbeidsplass

Av Jens M. Marcussen

Tilbake til oversikt, Gjeving kultursti      <Forrige sted     Neste sted>

Klikk på infotavlen for å se den større

Gjeving Træsliperi A/S var den største og viktigste arbeidsplassen på Gjeving og i tidligere Dypvåg kommune i det 20. århundre. Bedriften var i sammenhengende virksomhet i vel 60 år fra 1926 til 1987, bare avbrutt av noen års driftsstans under 2. verdenskrig, og under ombyggingen i 1968-69.

Kjernen i arbeidsstokken var hele tiden rekruttert lokalt, i tidligere tider i hovedsak fra Gjeving og Lyngør, men også fra kretsene omkring. På grunn av mangelen på arbeidskraft under gjenreisningen av landet etter 2. verdenskrig ble det også en viss rekruttering utenfra i 40- og 50-årene. Etter sammenslåing med Fostvedt Træsliperi A/S i 1968 ble hele Tvedestrands-distriktet et naturlig rekrutteringsområde.

Etablering
Martin Marcussen (1895–1989) var medeier og driftsbestyrer fra 1926 til 1966. Om etableringen noterte han i 1980 i en alder av 85 år: ”Gjeving Træsliperi A/S ble stiftet 25.11.1924. Innehaver Skipsreder Jens Marcussen (1860-1936) og sønnene Bertrand (1886-1972), Martin og Eyvind (1899-1976). Det gjaldt å utnytte vannrettigheter og tomteareal på Gjeving. Det var bra pris på tremasse og elektrisk kraft var tilgjengelig for 1 øre/kWt. Kraftkontrakt ble sluttet over 15 år med Aust-Agder Kraftverk. Høsten 1925 begynte sprengning av grøft for vannledning fra Klemmedammen til fabrikk og kai ved sjøen. Kontrakt for komplett maskineri ble inngått med A/S Myrens Verksted, Oslo. (Det elektriske høyspentanlegget med transformatorer, hovedmotorer og tavler ble levert av Siemens). Bygning og all installasjon av maskineri med videre ble fullført i 1926. Driften startet ved nyttår 1927”.

Men det hele startet mye tidligere. I år 1900 kjøpte Brødrene Marcussen Elverhøi Trævarefabrik ved Elverhøidammen, i dag ”Klemmedammen”, og hermed vannrettighetene i Gjeving Elv. Jens Marcussen var hovedeier med 40 %, hans tre brødre Jens Andreas (1866-1933), Marcus (1869-1904) og Elling Nicolai (1874-1960) hadde hver 20 %. Trevarefabrikken ble oppgradert til en moderne ”klæsklypefabrik” (se eget kapittel). I 1905 flyttet de samme brødrene A/S Brødr. Marcussens Båtbyggeri (se eget kapittel) fra Bergøya hvor de hadde drevet i noen få år, til nytt anlegg i Klekkervika. I 1918 kjøpte Jens Marcussen fabrikken til det konkursrammede Kristiania Uldspinderi & Væveri, tidligere Giving Uldvarefabrik, på auksjon og sikret seg dermed vannrettighetene også i den nederste delen av elven.

I første fase av planleggingen av et tresliperi var tanken å legge produksjonsanlegget på ullvarefabrikktomten for å utnytte vannfall og driftsvann i elven, og bygge transportbane for tremassen ut til utskipningskai ved Tjuvsprang i Vinterstø. I stedet ble bedriften, blant annet på grunn av dårlige grunnforhold, bygget sammen med kaien der denne opprinnelig var planlagt, og driftsvannet ledet en drøy kilometer fra Klemmedammen ut til fabrikken i en nyanlagt 18 tommers vannledning av klinket stålrør.  Dette var totalt sett en langt bedre og mer fremtidsrettet løsning.

Anleggstid
Om anleggstiden for tremassefabrikken skriver Odd Borge Giving (1917-) i 1997 i sin fortelling om ”Gården og slekten Giving”:

”Det startet i 1924 og i løpet av kort tid snudde det bygda på ende.  Det kom en masse arbeidsfolk fra alle kanter, og alt som fantes av ledige rom (og kanskje egentlig ikke ledige) ble fylt av fremmede.  Vi hadde ingen riktignok, men fikk føle det ved en voldsom økning i trafikken i butikken og på posten. Det var stadig kø i butikken, særlig lørdager.  Da sto køen ofte helt ut på trappa.

I tillegg til selve sliperibygningene på Tjuvsprang skulle det legges en stor vannledning fra klemmefabrikken og ut til tresliperiet.  Dette førte med seg at store deler av hovedveien ble gravet opp slik at det var umulig å komme frem med hest og kjerre mange steder.  Nesten utrolig at man fikk lov til å sperre trafikken på denne måten.

Miljøet ble totalt forandret, både på godt og vondt.  Mange tjente på det ved f.eks. utleie, og i butikken ble det vel også bedre, men det førte med seg en god del rangling og pokerspill f.eks. Dette ble også ”de innfødte” trukket inn i.

Men det var også denne situasjonen som førte til at idrettslaget (Gjeving Idrettslag) ble stiftet, og det var veldig positivt.  Jeg ser enda for meg Karlsen, som egentlig var turner, og hans lille sønn som hadde oppvisning 17. mai.  De var rene akrobatene. Og vi har jo fått mye glede av idrettslaget senere.

Sliperiet ble jo ellers hilst velkommen, og skaffet mange arbeidsplasser også da det var ferdig i 1927.  Senere utgjorde jo dette en viktig faktor i Gjevings liv helt frem til 1987 da det ble nedlagt.”

Tremasse – hva og hvorfor?
Den lange og sterke fiberen i norsk gran er ypperlig egnet til produksjon av tremasse som hovedkomponent i avispapir og kartong. Avispapir besto tidligere av ca. 80 % tremasse og ca. 20 % cellulose. I dag utgjør returpapir en viktig komponent.

Etter som forbruket av papir og kartong økte ble det utover i annen halvdel av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre bygget en rekke tremassefabrikker langs sydkysten av Norge, fra Kvinesdal i vest til svenskegrensen. De fleste ble anlagt ved en elv eller et vassdrag dels for å utnytte vannkraften, dels for å ta imot tømmeret i vassdraget, og ofte i forbindelse med et sagbruk (for eksempel Rygene og Songe). En rekke av dem var i drift til utpå 1970- og 1980-tallet. I 1966 var i alt 23 rene tremassefabrikker i drift i Norge, hvorav Sande Tresliperi i Vestfold og Risør Tremassefabrikk i Aust-Agder var de to største. Bare i dagens Tvedestrand kommune var det tre tresliperier i drift i 1960-årene: Fostvedt, Songe og Gjeving.

I 1980 var det åtte tremassefabrikker igjen på landsbasis. I dag (2008) er det kun to igjen; Rygene-Smith & Thommesen A/S ved Arendal og Vadfoss Brug A/S ved Kragerø.

Produksjonsprosessen
Gjeving Træsliperi ble bygget som et tradisjonelt, og kanskje allerede fra starten av et noe gammeldags sliperi for produksjon av våtmasse med et vanninnhold i underkant av 50 %. Selve slipeprosessen var den vanlige den gang. For opptak av massen, avvanning og pressing til plater ble det valgt et antall arbeidskrevende opptaksmaskiner, pappmaskiner og presser selv om de mer moderne og praktiske pressverk allerede var begynt å komme på markedet. Valget hadde nok med massekvalitet og driftssikkerhet å gjøre.

Selve produksjonsprosessen var, enkelt beskrevet, som følger: Råvaren, tømmeret, ble levert skogsbarket fra skogeiere i hele nedre del av Aust-Agder og Vest-Telemark, først kjøpt direkte, senere gjennom Nidarå Tømmersalgslag. I tidligere tider kom det meste sjøveien i tømmerslep fra Arendalsvassdraget og Tvedestrandsdistriktet, senere pr bil. Tømmer fra Holt ble i 50-årene levert og mosset (mosse = tømmerflåte) i Tvedestrand indre havn.  Store tømmerkvanta ble gjennom årene lagret i Gjevingsunda.  Slepebåten Pluggen med sin ensylindrede 50 hk Union motor og med tømmer på slep var et velkjent syn på kysten etter krigen.  Senere tok Arne Sundsdal fra Songe over de større slepene, også fra Sverige, med større og kraftigere båter.

På ”påstikken” ble stokkene manuelt satt på kjerraten som brakte dem opp til kappsaga på renseriet der de ble kappet i kubb på 60 cm lengde.  Kubben falt ned i barketrommelen for fjerning av bark og bast. Etter behov ble restene av dette fjernet med en stor, vertikal, roterende høvel. De største kubbene ble splittet med en giljotin, en kraftig, mekanisk drevet øks, før all kubben ble lempet over i kubbtransportøren som brakte den fra renseriet opp i kubbsiloen i hovedbygget. Barken ble spylt ut i en åpen stålrenne og videre ut i sjøen!  I senere år ble barken deponert på land i Einersvika. Bemanningen i renseriet besto av en mann på påstikken, en på kappsaga og en i overgangen barketrommel/kubbtransportør. Fra bunnen av kubbsiloen ble kubbene hentet manuelt og matet inn i hvert av de tre slipeapparatene.  Her ble de presset mot slipesteinene ved hjelp av hydrauliske stempler, tre for hvert slipeapparat.  Slipmassen ble kraftig oppblandet med vann til en tynn velling som passerte over flissollet for fjerning av sand, flis, stikker og lignende. Deretter via sortererne, og senere cleaneranlegget for ytterligere rensing, til avvanning over fortykkerne og opptak på pappmaskinene som formet den avvannede massen til plater. Platene ble manuelt lagt over i pressene for ytterligere avvanning, og deretter til pakking i pakkepressa til de velkjente tremasseballene på ca. 205 kg, som ble transportert ut på kaia for lagring og utskipning. Bemanningen i denne delen av prosessen besto av: sliper og kubbegutt, maskingutter, presser og pakker pluss en mann for stabling på kaia, alle spesialister på sitt felt.

Et fjerde slipeapparat ble installert i 50-årene, vesentlig som grunnlag for å få opp tømmerkvoten!  Det var den gang det, da tømmer var mangelvare! Dette slipeapparatet ble kun benyttet en kort periode i 1970-årene.

Utvikling
Om utviklingen fra starten har Martin Marcussen skrevet blant annet: ”Efter at et mindre parti oppstartningsmasse gikk som sekunda kom S/S ”West Marsh”, kapt. Whisk, og hentet første parti prima masse til firma Peter Dixon & Sons i Grimsby. Det tok lang tid med stor spenning før rapport om massen kom fra Peter Dixon. Og da den omtalte Gjevingmassen som den hviteste og reneste norske masse Dixons noen gang hadde fått, var selvsagt gleden stor.

Det lyktes å gjøre kontrakt med Peter Dixon & Sons Ltd. papirfabrikk i Grimsby for levering av 30 000 tonn tremasse over 5 år. Den kontrakten reddet bedriften!  Men så kom ”de bedrøvelige 30-årene”. Det begynte i USA i 1929 hvor det store børskrakket førte til at det faktisk gikk hull på all velstand. Det bredte seg til oss med prisfall og stagnasjon over all virksomhet. På grunn av ulønnsom drift måtte Sliperiet stå i mindre og lengre perioder.  D/S ”Asgerd” og D/S ”Audun” måtte legge opp en tid ved Sliperibryggen. Hertil kom lite hyggelige lønnskamper med arbeiderne som organiserte seg i Papirindustriarbeiderforbundet i LO. En følelse av avmakt grep oss alle.”

De harde 30-årene var harde, også på Gjeving, både for ansatte og eiere. Takket være et større lån innvilget av Storebrand kom man seg igjennom. Mot slutten av 1930-årene tok både avsetning og prisen på tremassen seg noe opp, men det var først vel etter 2. verdenskrig, og etter mottatt oppgjør for skipenes krigsinnsats, at det lot seg gjøre å avvikle lånet i Storebrand.

Kort etter utbruddet av 2. verdenskrig ville tyskerne ha hånd om tremassen. Det ville man ikke være med på, og etter å ha kappet opp tømmerlageret og levert det som kubb ble det driftsstans til krigens slutt.

Oppstarten etter krigen ble vanskelig. Mye utstyr måtte fornyes etter flere år med stans og sprengkulde. Nye maskiner, reservedeler og rekvisita var praktisk talt umulig å oppdrive. Men etter hvert kom nye deler på plass, mye ble reparert og driften kom i gang. Det var også i mange år etter krigen vanskelig å skaffe arbeidskraft, dels på grunn av høy aktivitet i alle sektorer i samfunnet, ikke minst i anleggsbransjen, som betalte godt, og dels på grunn av forholdsvis lav lønn og tungt, ubekvemt skiftarbeid.

I begynnelsen av 50-årene kom boomen under Koreakrigen. Etterspørselen steg og prisene på masse steg enda mer. Det ble likevel praktisk talt ikke foretatt noen nyinvesteringer i produksjonsutstyret, som forble mer eller mindre det opprinnelige helt frem til sammenslåingen med Fostvedt Træsliperi A/S i 1968. Fortjenesten under Korea-boomen ble derimot benyttet til å bygge opp reserver i form av et stort tømmerlager som man levde med og av i årene frem til ombyggingen.

Sammenslutning med Fostvedt til AS Gjeving
Fostvedt Træsliperi A/S, eid av firma Johan G. Olsen i Kristiansand og ledet av Ragnar Olsen, var en gammel industribedrift opprinnelig basert på fossekraften i Storelva. De hadde på 1960-tallet modernisert driften, installert pressverk og introdusert en ny produksjonsmetode der man hugget tømmeret opp til flis som så ble malt til masse på store Kværner, raffinører.  Anlegget var å betrakte som et pilotanlegg fra produsenten Defibrator AB, Stockholm, og Fostvedt ble pionérbedrift på et område som siden, i varierende form, langt på vei har tatt over for tradisjonell slipmasseproduksjon.

Etter en tids drøftelser og forhandlinger ble det enighet om å slå de to bedriftene sammen og overføre produksjonsmaskineriet fra Fostvedt til Gjeving. Håpet var å oppnå betydelig rasjonalisering av driften ved Gjevings bedre beliggenhet, større og bedre lokaler og Fostvedts moderne produksjonsutstyr.

Tømmeropptaket, renseriavdelingen og slipeavdelingen ble beholdt, resten av maskineriet på Gjeving ble fjernet og byttet ut med produksjonsutstyret fra Fostvedt som i hovedsak besto av raffinøranlegg, pressverk og annet prosessutstyr. Det ble videre anskaffet tømmerkran og nytt flislosseanlegg (for lossing av flis fra Danmark), ny barkemaskin, flishugger, flissold, flistransportør og flissilo.

Reparasjoner, oppgradering og supplering av utstyret ble langt dyrere enn kalkulert på forhånd av konsulenten. Totalinvesteringene ble altfor høye og en del ting burde nok vært gjort bedre enn man fikk råd til. Overbygget masselager manglet fortsatt, og man fortsatte å produsere våtmasse med bortimot 50 % vanninnhold.  Tørrmasse med ca. 10 % vanninnhold nær halverer fraktomkostningene og forenkler håndtering og lagring. Tørking av markedsmasse har derfor lenge vært et ”must”. Men ønsket flash-tørkeanlegg var det altså ikke penger til.

Ombyggingen førte imidlertid til en annen viktig forbedring. Ved den tidligere gammeldagse kaldslipeprosessen ble prosessvannet ledet gjennom bedriften og ut i sjøen.  Derved gikk verdifull varme tapt sammen med et høyt tap av verdifull fiber.  Ved omleggingen ble prosessvannet resirkulert. Vannforbruket ble sterkt redusert.  Det samme ble fibertapet og opphopingen av treavfall i sjøen, samtidig som verdifull prosessvarme ble tatt vare på.  Man oppnådde dermed bedre masseutbytte, bedre kvalitet, bedre energiøkonomi og mindre utslipp.

Marked og salg
Tremassen ble i alle år levert til landene omkring Nordsjøbassenget, med England som hovedmarked, mens land som Holland, Tyskland og Frankrike også var viktige avtakere.

Opprinnelig produksjonskapasitet ved Gjeving var ca 22 000 tonn våtmasse pr. år.  Ved ombyggingen i 1968-69 ble kapasiteten bortimot fordoblet.

Salget foregikk gjennom agenter som Dessen i London, senere via mangeårig medlemskap i Norsk- senere Nordisk Tremassekompani A/S i Oslo med legendariske Juan H. Mathisen som leder. Etter sammenslåingen med Fostvedt foregikk salget først via Johnsen, Jørgensen & Wettre Ltd. i London og senere gjennom Anth. B. Nielsen A/S i Oslo med salgsdirektør Thorvald Blom (med aner fra, og sommersted på Lyngør) som aktiv og dyktig fagmann.

Sammenslåingen med Fostvedt, og ombyggingen og moderniseringen som fulgte, kom egentlig et tiår for sent! Den falt sammen med en sterk strukturendring i produksjonen av avispapir og et tilnærmet sammenbrudd av markedet for salgstremasse, noe som gjorde årene som kom svært vanskelige. Strukturendringen gikk ut på at salgstremasse i stor grad ble erstattet med integrert egenproduksjon av tremasse ved de store papirfabrikkene. Mange små papirfabrikker forsvant og bortfall av 50 papirmaskiner på ett år (1969-70) hos de tradisjonelle kjøperne av tremasse bare i England ble spesielt vanskelig å takle. I tillegg kom tilpasning til markedet av den nye Gjevingmassen raffinørmasse eller Refiner Groundwood som den ble kalt. Den nye markedssituasjonen førte til at et stort antall tresliperier ble nedlagt i Skandinavia, og særlig i Norge, i løpet av årene som fulgte.

Samarbeidet eierne imellom var hele tiden det beste, og det nye AS Gjeving fikk trass i et vanskelig marked noen brukbare år på 1970-tallet, men økonomien var og ble dårlig. I 1980 overtok Johan G. Olsen alle aksjene i bedriften. De drev den videre til 1985 da den ble solgt til Rygene-Smith & Thommesen AS som drev i to år inntil det hele stoppet i 1987, og virksomheten ble avviklet.

Det ble en ryddig avvikling etter at eierne hadde ”subsidiert” driften i nokså mange år, men bortfallet av arbeidsplassene var selvsagt like beklagelig og trist for dem som mistet jobben.

Hvem gjorde jobben?
Ingen nevnt – ingen glemt hadde vært det enkleste. Men noen er allerede nevnt, og det er så mange som bør nevnes, selv om det bare blir plass til noen få av de mange hundre som hadde arbeid ved bedriften i de 60 årene den var i virksomhet.

Gjeving Sliperiarbeiderforening spilte en viktig rolle fra den ble stiftet i 1934 i en meget turbulent og vanskelig tid, og til bedriften ble avviklet i 1987. I en beretning skrevet av daværende klubbformann Olaf Andersen i anledning Gjeving Sliperiarbeiderforenings 40 års jubileum lørdag 6. april 1974, står det blant annet følgende om stiftelsen av foreningen: ”Møtet holdt hos Thomas Olsen med 31 deltagere samt sekretæren i Aust-Agder Samorg., Albert Karlsen. Han orienterte om papirindustriens organisasjon og organisasjonsforholdene i distriktet.  Initiativtager til møtet var John Nilsen og til styre ble valgt:

  • Formann John Nilsen Styremedlemmer:
  • Nestformann Louis Giving John P. Nilsen,
  • Kasserer Thomas Nilsen Ansgar Andersen,
  • Sekretær Thomas Olsen Torjus Mesel
  • Erik Hansen og Sivert Olsen ble valgt til revisorer.”

På et møte 12. juli samme år med 21 deltakere sluttet laste- og lossearbeiderne seg til foreningen.

Etter at foreningen ble startet fulgte utover høsten knallharde forhandlinger med eierne representert ved disponent Eyvind Marcussen, om etablering av en ”overenskomst”.  Etter mislykkede forhandlinger 12. juli, 29. juli og 7. august ble det megling 5. og 6. september ved riksmeglingsmannens representant, byfogd Albert Pedersen fra Stavanger.

Meglingen førte ikke frem og plassene ble oppsagt til fratredelse 8. september.  Konflikten ble etter noen dager løst, og man kom frem til enighet om en overenskomst.  Timelønn for skiftarbeiderne ble kr 1,05 og for kubbeguttene kr 0,90.

Fra jubileumsberetningen sakser vi videre: ”I årene som fulgte arbeidet foreningen godt.  De vanskeligheter som oppstod mellom partene tok styret og den dyktige formann John Nilsen (1895-1985) seg av, og det ble alltid en løsning ved forhandlingsbordet om det enn kunne holde hardt mange ganger. ”

Andre styremedlemmer i denne tiden var Gunnar Feltstykket (1906-1978) og Anders Trondsen (1883-1957).

Den 6. oktober 1936 ble overenskomsten for sliperiet og lastelaget endret til kr 1,10 for samtlige arbeidere.  Feriegodtgjørelsen ble satt til 3 % og arbeiderne skulle få fri 1. mai.

På årsmøtet i 1938 ble Josef Hansen (1905-1980) valgt som formann etter John Nilsen.  På grunn av markedsproblemer ble det driftsstans i sju måneder dette året og det ble lediggang blant de ansatte. Dypvåg kommune ble i den anledning anmodet om å sette i gang arbeider for å avhjelpe lediggangen, noe som viser bedriftens betydning for sysselsettingen i distriktet.

Etter krigsutbruddet i 1940 stanset sliperiet den 10. april. Det var nå og da litt virksomhet i renseriet med kapping av kubb rekvirert av tyskerne.

Det ble holdt en del medlemsmøter i krigsårene, men krigen hadde satt sitt preg. Det kom stadig brev om tilmeldelse til N.S., men dette ble på en smidig måte unngått.

26. mai 1945 ble John Nilsen gjenvalgt som formann i foreningen med Anders Trondsen som nestformann. De etterfølgende år arbeidet foreningen bra. Etter 16 år i alt som formann ble John Nilsen avløst av Reinhardt Evensen. Senere klubbformenn frem til 40-årsjubileet var Ragnvald Vatne (1909-1991), Jacob Åsbø (1910-2006), Erik Hansen (1908-1993) og Arne Fokkens (1918-1987). Foreningens 25-årsjubileum ble feiret med en festlig tilstelning på Eng Pensjonat

I 1969 stanset driften og bedriften ble bygget om i forbindelse med sammenslåingen med Fostvedt Træsliperi som ble nedlagt. De to sliperiarbeiderforeningene ble slått sammen, med Erik Hansen som første formann. Åge Smefjell etterfulgte ham og deretter tok Trygve Trondsen over”.

Så langt sliperiarbeiderforeningens jubileumsberetning. Det bør nevnes at i mange år etter krigen deltok papirindustriarbeiderforbundet ved tariffrevisjonene ved sin saklige og dyktige representant Sigurd Marcussen fra Risør.

Det har dessverre ikke lyktes å finne foreningens arkiv og videre historie. Da Rygene-Smith & Thommensen A/S overtok i 1985 ble foreningen avviklet, og medlemmene gikk inn i foreningen til de Rygene-ansatte. Og etter to års drift under Rygenes ledelse ble virksomheten ved A/S Gjeving Tremasse avviklet.

Ledelse
Brødrene Eyvind, med økonomisk bakgrunn og Martin Marcussen, sivilingeniør med eksamen som skipsingeniør fra NTH, var henholdsvis disponent og driftsbestyrer fra starten av og frem til bortimot sammenslåingen med Fostvedt Træsliperi i 1968-69.

Halvor Kjørholt (1884-1965) fra Porsgrunn hadde bakgrunn som ingeniør fra Karlsruhe og lærer ved Porsgrunn Tekniske Skole. Han var en markant sliperimester fra 1928 til 1954, og ble avløst av sin tidligere elev, Erik Nævestad (1904-1993) som var bedriftens verksmester. Han var ansatt ved Gjeving Træsliperi fra starten av og helt frem til 1974, bare avbrutt av krigsårene da han var ansatt ved Bosvik Ovnstøperi. Valentin Theodorsen (1890-1978), allsidig båtbygger og snekker med helt spesielle evner til flytting av tunge maskiner med enkle midler, var ansatt ved Brødrene Marcussens Baadbyggeri i Klekkervika og ved Sliperiet i til sammen over 50 år.

Vedlikehold av bedriftens store maskinpark var avgjørende for driften. Av markante ledere og ansatte på verkstedet kan nevnes i tillegg til Erik Nævestad, Georg Nilsen (1898-1982) og brødrene Håkon Bjørn (1923-2007) og Olav Nielsen. En rekke andre dyktige personer var med på dette viktige arbeidet i kortere eller lengre perioder.

Lasting av tremassen ga muligheter for en viss tilleggsinntekt, og var en populær deltidsbeskjeftigelse for mange i området Gjeving, Laget, Hope, Sandnes, Lyngør og Dypvåg.

Emanuel Christophersen (1883-1955) fra Lyngør og broren Fritz (1889-1961) var mangeårige henholdsvis lasteformann (stevidor) og hjelper/vinsjfører.  Senere overtok Ottar Ommundsen (1906-2002) og etter ham Sigurd Stene som stevidorer frem til trailere med ”flak” i stor grad overtok transporten av massen til Larvik for utskipning derfra.

Ved sammenslutningen med Fostvedt ble Jens M. Marcussen (1938-) ansatt som disponent, og med Asbjørn Bråtane som sliperimester, Arne Fjeldstad som driftsassistent og Torleiv Kylland, driftsbestyrer ved Fostvedt, som tømmersjef. Kylland ble senere etterfulgt av Aasulv Løvdal.

I 1980 ble Arne Fjeldstad ansatt som disponent etter å ha jobbet noen år ved Vadfoss Tresliperi ved Kragerø.  Han ble i denne stillingen frem til Rygene overtok i 1985. Svein Uwe Lund (Senni) fortsatte som driftsassistent, og ble med Rygene på avviklingen og demonteringen av Gjeving Tremasse. Han ble dermed en av dem som sist forlot denne arbeidsplassen.

I tillegg til dem som er nevnt i avsnittene over, ga en rekke dyktige skiftformenn, øvrige arbeidsledere og ansatte sitt avgjørende bidrag til bedriftens evne til å overleve gjennom skiftende tider i 60 år.

Etterord
Tremassebedriften på Gjeving var, som de fleste andre tresliperiene, en liten aktør i treforedlingssammenheng, men den hadde stor betydning gjennom 60 år, ikke bare for eiere og ansatte, men for bygda og distriktet, skogeiere, underleverandører og andre. Tresliperiene var rene eksportbedrifter og ga dermed også sitt ikke ubetydelige bidrag til landets valutainntekter.