23. Krig og forsvar
Av Thomas Salomonsen og Halvor Kjørholt
Tilbake til oversikt, Gjeving kultursti <Forrige sted Neste sted>
Klikk på infotavlen for å se den større
Så vidt vites har det aldri i historisk tid skjedd krigshandlinger på Gjeving. Men en rekke Gjevingfolk har deltatt i krigshandlinger og flere har omkommet. Det er ikke gjort noe forsøk på å undersøke Gjevingfolks deltakelse i kriger før første verdenskrig, men på generelt grunnlag kan vi anta at stedet har båret sin del av byrden.
Under dansketiden var det en rekke kriger, i første rekke mot Sverige i perioden 1570-1721. En tid var verneplikten hele 10 år og det hendte at mindre enn halvparten av de utskrevne kom tilbake etter krigsinnsats.
På 1700-tallet var Norge Europas mest militariserte land med én soldat eller gast pr 25 innbyggere. Og under sjuårskrigen (1756-1763) vet vi at over halvparten av den norske hæren ble sendt ut av landet for å være grensevakt i Schleswig-Holstein. Dette var en periode der tre firedeler av de norske statsutgiftene gikk til militærvesenet.
Fra 1812 husker vi slaget i Lyngør mellom det Engelske linjeskipet HMS ”Dictator” og den Dansk-norske fregatten ”Najaden”, men det eneste dette etterlot seg på Gjeving var kanonkuler! Sigurd Kolberg (1905-2002) fant på 1950-tallet en temmelig tung ”potet” i åkeren sin på Rota. Det viste seg å være en kanonkule, sannsynligvis fra slaget i Lyngør i 1812.
For øvrig ble en av de dansk-norske korvettene etter slaget forhalt inn til Mastekransundet på Risøya for å få satt i stand riggen slik at den kunne gå for egne seil til Fredriksvern (Stavern) for endelig reparasjon.
Da forholdet til Sverige tilspisset seg mot slutten av 1890-årene, ble det vedtatt å flytte Lyngør Signalstasjon fra Ytre Lyngør til Langhei ovenfor Skibvik. Her ble det i 1898 oppført ei hytte for vaktmannskaper og denne var bemannet under unionsoppløsningen i 1905 og under hele første verdenskrig fra 1914 til 1918.
Under første verdenskrig kjenner vi til følgende vakt- og signalmenn: Hans Jensen, Skipvik H.J.S (1860-1940), Ole Taraldsen, Sommerstø O.T.S (1858-19??), Gunnar Tjøgersen Moen G.T.M (1865-1926), Ommund Ommundsen (1880-1959), Torjus Johnsen (1875-1969) og Marcus Johnsen, Storrkjær M.J.S (1852-19??). En del av navnene og initialene som er angitt ovenfor er meislet inn i fjellet sammen med datoene 9. august 1914 og 26. november 1918. Hans Jensen fungerte som formann på stasjonen i mange år etter første verdenskrig og fikk for dette Kongens fortjenestemedalje da han sluttet.
Hytta var også bemannet fra 1940 til 1945, men da av tyskere. Signaleringen ble da utført telegrafisk og telefonisk mens den gamle stasjonen i Lyngør var optisk. Utviklingen innhentet også Langhei og fra 1. januar 1997 var det slutt, stasjonen ble nedlagt. Nå fungerer hytta som et mål for ivrige turgåere og drives i regi av Gjeving Vel og Gjeving Idrettslag. Hytteboka viser at besøkstallet er formidabelt, over 3000 besøkende de siste par-tre åra.
Vi har for øvrig fundamenter til såkalte krigsmerker to steder, på Bergøykollen og på Kråkeheia. Her skulle det settes opp store overettmerker i tre i tilfelle krig, og disse skulle lede fienden inn på grunnene mellom Lyngør og Bøssebåene. Det var svenskene som var den antatte fienden, og merkene ble klargjort for oppsetting på slutten av 1890-tallet. Losene i området var ansvarlig for oppsetting etter ordre og det var stor hemmelighet rundt det hele. Heldigvis ble det aldri bruk for dem. Under invasjonen i 1940 var situasjonen en helt annen og merkene var da allerede nedlagt.
Ellers berettes det at under siste krig drev ei mine i land og sprengtes i vika rett innenfor Kråka, det lille skjæret utenfor Rotaheia. Det var så vindusrutene klirret over det meste av Gjeving. Bombingen av tre små torpedobåter, ”Ravn”, ”Grib” og ”Jo”, 17. april 1940 i Askerøyfjorden (”Ravn”) og i sundet mellom Lyktene og Askerøya (”Gribb” og ”Jo”) gikk heller ikke ubemerket hen på Gjeving. Mange regnet med at det var tresliperiet som ble bombet og var naturlig nok bekymret for dem som var på arbeid. Folk som bodde i Bergendal kan fortelle at da de hørte drønnene tok de med seg sølvtøyet og gjemte seg i en fjellkløft i nærheten.
Flere fra Gjeving var med i motstandsbevegelsen under siste krig. En rekke mennesker som var ettersøkt av tyskerne, særlig på Østlandet, ble transportert nettopp via Gjeving og av lokale kjentmenn ut til fraktebåter som la bi, eller til ubåter som ventet utenfor Lyngør. En av dem som kanskje gjorde innsats med høyest risiko var faktisk på så god fot med den tyske vaktstyrken på Langhei at selv de som kjente ham best, trodde han var en overløper.
I virkeligheten besøkte han dem for å se hvordan de holdt utkikk slik at han kunne utnytte dette når han selv måtte ro ut med folk. Denne trafikken var så godt skjult at selv etter krigen var det bare et fåtall på Gjeving som visste om det, og ingen snakket om det.
En rekke personer fra Gjeving var direkte involvert i de to verdenskrigene i forrige århundre, først og fremst som sjømenn på norske skip. Det er ikke registrert at det omkom noen fra Gjeving i krigshandlinger under første verdenskrig. I andre verdenskrig tjenestegjorde over 20 sjømenn fra Gjeving i handelsflåten. Av disse omkom fire: Arnold Feltstykket (1921-1940), Olaf Olsen Hagen (1911-1944), Stian Hansen (1918-1940) og Einar Mesel (1922-1942). Flyveren Nils Bjørn Rasmussen (1917-1942) omkom da flyet han førte styrtet i Irland. I tillegg til de som aldri kom hjem, var det flere som kom hjem til et ødelagt liv. Lange vakter og enda lengre frivakter i det uvisse var en umenneskelig belastning.