2. Klekkervika

2. ”Klekkervika”, Brødr. Marcussen A.S. Baadbyggeri

Av Elling Marcussen

Tilbake til oversikt, Gjeving kultursti <Forrige sted Neste sted>

Klikk på denne infotavlen for å se den større

Mens klesklypefabrikken som ble startet tidlig på 1900-tallet ved Elverhøidammen ovenfor Gjeving kan sies å være en del av satsingen på nye næringsveier i Norge, må båtbyggeriet som ble igangsatt på Bergøya år 1900, og som i 1905 ble flyttet til Klekkervika, sies å være en representant for en tradisjonell næring som var på hell.

Skipsverftet på Risøya var allerede nedlagt, akkurat som andre skipsverft på Sørlandet som hadde levd høyt på bygging av treskuter for den norske handelsflåten. I Klekkervika satset de riktignok i en annen klasse, med bygging av fiskebåter og andre mindre fartøyer.

På slutten av 1800-tallet drev kjøpmann Jens Marcussen (1860-1936) handelsvirksomhet og skipsrederi på Askerøya (se boka ”Sønner av Askerøy” av Jens Marcussen). Hans brødre Jens Andreas (1866-1933) og Marcus (1869-1904) ble ingeniører og fikk seg arbeid i Oslo. Hans yngste bror Elling Nicolai (1874-1960) tok utdannelse som konstruktør og båtbygger.

Allerede som 17-åring, høsten 1891, ble Elling ansatt ved Kristiania Baadbyggeri hvor han fikk praktisere både på tegnekontoret og delta i båtbyggingen. Senere på 1890-tallet var han ansatt hos den kjente båtkonstruktør Colin Archer i Larvik i flere år. Her lærte han om bygging av Archers spesielle seilskøyter. Senere fulgte en tid ved et større båtbyggerier i Cape Town, Sør-Afrika og i Amerika.

Oppstart

Jens Marcussen ønsket å etablere seg i flere næringer, og med brødrenes utdannelse innen ingeniørfag og båtbygging så de muligheten for å begynne med båtbygging på Gjeving. Firmaet Brødrene Marcussen A/S ble derfor stiftet ved årsskiftet 1903/04. Aksjonærer var Jens og hans tre brødre. Etter noen år i private bedrifter i Oslo og Drammen, startet de to brødrene Jens Andreas og Marcus eget ingeniørfirma i Oslo. Elling ble daglig leder både ved båtbyggeriet og ved klesklypefabrikken, eller ”klemma” som den ble kalt. Jens var disponent og forretningsfører. Kontrakter og tegninger for bygging av båter hadde brødrenes firma i Oslo hånd om. Marcus døde allerede i 1904 bare 35 år gammel, og var dermed bare med helt i starten.

Det startet på Bergøya
Til å begynne med (fra år 1900) foregikk byggingen av båter i ei eldre båtbu på Bergøya, i nærheten av der Olaug Ommundsens hus står i dag. Denne bua måtte de leie, og det var dessuten et svært kronglete løp fra beddingen og ut til skipsleia. Om vinteren kunne de ikke sjøsette, fordi hele løpet frøs til. De begynte derfor straks bygging av ei ny bu på Jens Marcussens eiendom ”Klekkervika” på Gjeving. I tillegg til kort vei til skipsleia, var det lett adkomst med kjørevei til Klekkervika, i motsetning til Bergøya som var uten bro på den tida. På Bergøya ble det så vidt vi vet bare bygget to fiskeskøyter på 32 fot, før virksomheten ble flyttet til det nye anlegget i Klekkervika i 1905.

Klekkervika-russerflåten
I Klekkervika fortsatte byggingen av 32 fots skøyter som ble benyttet til drivgarnsfiske etter makrell og sild på kysten. Disse skøytene var bygget for seil, men noen av dem ble senere utstyrt med 3-5 hk semidieselmotorer av dansk og amerikansk fabrikat. Etter hvert ble det også levert en del større skøyter til Vestlandet, og i 1908 hadde båtbyggeriet en stor ordre for levering til Russland. Denne besto av to skøyter på 42 x 14 fot og ei skøyte på 65 x 17 fot, samt en motorbåt med hytte på 27 fot. Skøytene skulle brukes til fiske på Murmansk-kysten, og ble levert med ”Dan” motor fra Isidor Nielsens mekaniske verksted i Trondhjem, i tillegg til full seilføring. Det kom montør fra motorfabrikken til Klekkervika for montering av alle motorene.

Mannskapene som skulle overta flåten ankom først i juni 1908 og ble innlosjert på Gjeving og Lyngør. Kaptein Koutshin kom med lommene fulle av penger og betalte for det hele kontant. Jenna Marcussen (1893-1995) som senere bestyrte kontoret på Askerøya har bekreftet dette ved flere anledninger selv om hun på dette tidspunktet kun var 15 år gammel.

Tiden frem til avreise inneholdt en tragisk drukningsulykke som inntrådte 15. juni. Nedenfor er det referert en rapport om hendelsen, som ble levert til det russiske konsulatet i Arendal.

”Ved kl. 11 ½ – tiden igaar aftes kom mandskaberne: Zetto Lotovsky, Terenties og Dementiof på besøk til oss underskrevne: Burkoff og F. Tukoff. Oppholdet her varede cirka en halv time, hvorefter foranførte mandskabet vendte tilbake til logiet i Vinterstø Giving – hjemreisen skjeede herfra i den pram hvorom de ankom samt skibsskjekten, de to førstnevnte roede skjekten som såes til den var midtfjords. Underskrevne kaptein Koutshin som befandt seg paa sitt værelse, da afreisen fant sted ble af Lotovsky tilropt om tillatelse til at tage skjekten, men nektede jeg ham dette, – da jeg senere ved to-tiden, merkede at skjekten var vekk, tog jeg afsted og fandt denne ved Vinterstø Brygge, til folkene saaes intet, hvorimod jeg møtte montør Nilsen, som fortalte, at en af folkene var vækk. De to mandskaper gjorde ved andkomsten til sitt logi alarm, hvoraf man forstod, at noget overordentlig var indtruffet, men var de ude af stand til at give nærmere opplysninger, om hvor kameraten Lotovsky befandt seg, – saa meget fremgikk af deres forklaring at samtlige hadde været i vandet, og at de to havde reddet sig ved svømming. Der blev øyeblikkelig samlet folk for at søge efter den bortkomne, ved klokken tretiden fantes han ved et undervannsskjær lige i nærheten av Vinterstø paa cirka fire – fem fod vand i siddende stilling paa bunden, – efter opptagningen ble opplivningsforsøk foretaget, men uden resultat. Lægen i Lyngør blev øyeblikkelig hentet, men kunde han alene konstatere at døden var indtraadt.”

Det kan bemerkes at disse tre skipsmannskapene som kom ut for å besøke kapteinen i Lyngør var så fulle at han ikke ville snakke med dem, og han sendte dem derfor tilbake til Gjeving.

Zetto Lotovsky druknet altså ved Nipholmen, og båen hvor det i dag er et fortøyningspunkt støpt opp med slipestein fra tresliperiet, ble etter dette hetende ”Russerbåen”. Lotovsky ble begravet på Dypvåg kirkegård.

Ved avreise mot Murmansk St. Hans 1908 var følgende personer med russerne: Skipsfører Johannes Birger Johnsen (1884-1957), styrmann Jens (Pålsen) Jensen (1871-1955), hjelpegutt Olav Marcussen (1892-1977), 16 år gammel, samt lærer Hatlehoel fra Lyngør. Jens Marcussen og hans to sønner Bertrand og Martin var med til Arendal. Skipsfører Johnsen er for øvrig en historie for seg, blant annet fikk han en rekke utmerkelser for å ha reddet 150-200 menneskeliv ved flere krigsforlis under første verdenskrig som skipsfører blant annet på DS ”Heimland I” tilhørende Jens Marcussen, Askerøy.

Etter 1908 ble det foruten fiskebåter også bygget en del lystbåter både for seil og motor. Blant annet kan nevnes at i 1911 ble det bygget en åpen motorbåt på 33 fot med en 20 hk bensinmotor av amerikansk fabrikat. Denne båten kom opp i en fart av 13 knop, som var meget uvanlig på den tiden.

Redningsskøytene
I 1909 fylte Colin Archer 77 år, og hans båtbyggeri ble offisielt nedlagt. Redningsselskapet, som hadde bygd flere skøyter hos Colin Archer, så seg om etter nye verft. I 1910 ble det inngått kontrakt om bygging av fem skøyter hos Brødrene Marcussen. Den første, som ble levert i 1910, var R/S 23 Nordland II. Deretter fulgte R/S 24 Risør i 1911, R/S 25 Namsos og R/S 26 Bergen Kreds i 1912, og i 1913 R/S 27 Vadsø. Prisene var komplett fra kr 10 350 til kr 11 316 pr skøyte. R/S Nordland II var finansiert av Nordlandslaget i Amerika, og var etter Colin Archers tegninger av typen ”Solli”, en noe bredere skøyte enn tidligere, da det nå ble diskutert å sette inn motor i skøytene.

Alle skøytene bygget av Brødr. Marcussen, bortsett fra R/S Risør, hadde lang tjeneste i Redningsselskapet, R/S Namsos i hele 47 år. Den skal ha vært brukt til redning av 56 personer fra den visse død. R/S Risør, som ble levert i 1911, skulle komme til å representere det mest tragiske i Redningsselskapets historie opp til da. Den gikk ut fra Risør 3. desember 1913 og ble borte i et forrykende uvær. Nedenes Amtstidende skrev en artikkel 8. desember om at ”alt håp om å se båt og mannskap igjen er ute”. Redningsskøyta Risør ble i denne artikkelen beskrevet som en ypperlig sjøbåt, en av selskapets beste. (Se for øvrig Risør og Søndeled Historielags årsskrift 1986, hvor Steinar Johnsen har en artikkel om R/S Risør II, og en beretning om R/S Risør I sin forsvinning.)

Etter den travle perioden med byggingen av de fem redningsskøytene ble det i mars 1913 inngått kontrakt med Kampens mek. Verksted, Kristiania om bygging av ei 40 x 14 fot fiskeskøyte. Levering juli samme år, utstyrt med seilføring og installert 20 hk tosylindret petroleumsmotor av fabrikat ”Stabil” fra Brødrene Christensens mek. Verksted A/S, Kristiania. Dette var byggeriets båt nummer 41.

65-fotere
Den første av de virkelig store skøytene var den ene av russerskøytene kalt ”Mouta” som på norsk betyr lodde. Den neste ble bygget etter brødrenes spesifikasjon ved et båtbyggeri på Moen i Risør straks før første verdenskrig. Da den ikke ble solgt, ble den landsatt på Nipholmen inntil en kragerømann kjøpte den og satte den i drift som frakteskøyte på kysten straks etter krigen, antakelig i 1918/19.

Den tredje ble bygget til en kaptein Johannessen fra Møvik på Sotra ved Bergen. Denne skøyta ble senere oppsporet av Fredrik Denneche ved sjøfartsmuseet under en tur til Nordland i 1979. Båten het da ”Sally” og var i svært original stand, selv akterlugaren hadde den originale innredningen. Den var imidlertid i så dårlig forfatning at den ikke lot seg restaurere. Den ble senket i 1981.

Leiv Eriksson
Etter første verdenskrig ble virksomheten trappet noe ned på grunn av konjunkturene med fallende aktivitet i båtmarkedet. I 1924 ble det så levert ei 42 fots skøyte, fullt utstyrt med seil og hjelpemotor, til en amerikansk forfatter og sportsmann. Til denne skøyta knytter det seg en spesiell historie som bare noen få personer har kjent til. Vi tar derfor historien med her.

Nevnte skøyte ble sannsynligvis bygget i 1920, men markedet var dårlig og det meldte seg ingen kjøper før en professor Clemesha fra London kom over et par år senere. Han skulle bruke båten til forskningsarbeid i India. Skøyta ble derfor komfortabelt innredet etter kjøperens hode og forsynt med motor.

Da Clemesha ikke fikk det forskningsstipendet han hadde regnet med, måtte brødrene ta båten tilbake. Den ble nå stående usolgt på Nipholmen helt til våren 1924. Det er ennå mulig å se jernpålene som ble satt ned i berget for slippsetting og surring av skøyter mens de sto i opplag på holmen.

Denne våren (1924) dukket det opp to interessenter fra New York. Det var seilerne Mr. Nutting, som var redaktør av det amerikanske tidsskriftet ”Yachting”, og hans venn Mr. Hildebrant. For dem var skøyta et funn, men det måtte lages en ny kopi av linjetegningene av Colin Archer-modellen som man hadde bygget etter i årevis. Captein Nutting ville nemlig ha tegninger av båten for å trykke disse i tidsskriftet sitt.

Båten ble nå gjort sjøklar og fikk navnet ”Leiv Eriksson”, i hvis rute de skulle seile på vei tilbake til New York.

Båtbyggeriets beste motormann, Valentin Theodorsen (1890-1978) fikk alt i ”ship shape”. Han var også motormann og los på skutas prøvetur til Tvedestrand for å få ordnet med nødvendige papirer hos havnefogden. Valentin fikk to fine drammeglass som takk for vellykket prøvetur ved returen til Gjeving tidlig neste dag. Senere var de innom tollboden i Risør og fikk tollstemplet alle papirer.

Kort etter at båten nå var ferdig utrustet og prøvet var det tre staute og glade seilere, Mr. Nutting, Hildebrant og en nordmann som het Fleischer, som dro av gårde via Bergen og videre til Færøyene og Island. Men de gikk spennende tider i møte mot høst og uten radioforbindelse om bord.

Fra Reykjavik fikk Jens Marcussen et postkort fra Nutting hvor det sto at ”the boat behaves beautifully”. Dette er trolig det siste noen hørte fra dem, mannskap og båt forsvant sporløst etter avgang fra Grønland senhøstes 1924 på det siste åpne strekket mot Amerika. Ikke så mye som ei flis av vrakgods er noen gang funnet.

Mot slutten for båtbyggeriet, nye prosjekter på beddingen
Allerede samme år, altså 1924, skilte brødrene lag. Elling overtok klemmefabrikken hundre prosent, mens Jens og hans sønner Bertrand, Eyvind og Martin var i gang med forberedelsene til Gjeving Træsliperi A/S (se mer om dette i eget kapittel).

Etter at firmaet ble delt, sto Martin Marcussen ansvarlig for byggingen av taubåten ”Pluggen” for sliperiet i 1926, og i tillegg noen mindre motorbåter til familien og to ferger som sliperiet og forretningen på Askerøya brukte for frakt av varer og utstyr.

Deretter ble bygningene etter hvert mer og mer brukt som snekkerverksted og lagerplass for utstyr til sliperiet og opplagsplass for båter og ferjer brukt ved sliperiet og forretningen på Askerøya. Videre ble slippen brukt til slippsetting av sliperiet sine taubåter.

”Strålen” tilhørende Jens Marcussen og senere ”Allibåten” først tilhørende Sam Marcussen (1879-1960) og senere Eyvind Marcussen (1899-1976), fikk sitt årlige vedlikehold her, og mange i familien hadde også glede av buene som opplagsplass for sjekter i vinterhalvåret. Slik fungerte bygningene i mange år frem til den nordre bua (den eldste) ble revet i 1981, og materialene ble brukt som emballasje for å sende velbrukt norsk kraftverksutstyr, blant annet fra Mesna Kraftverk, til Nepal. I Nepal skulle utstyret gjenbrukes i u-hjelpssammenheng i regi av Tibetmisjonen. Det var Odd Hoftun (1927-), gift med Tullis Marcussen (1929-), datter til Martin Marcussen, som sto for dette arbeidet. Tullis og Odd har viet lange perioder av sitt liv til misjons- og u-hjelpsarbeid i Nepal. De har siden 1992 vært bosatt på Gjeving.

Den søndre bua ble ombygget i 1979 til det som ble ”Lyngørfjorden Marina”. I toppetasjen etablerte Kjell Jensen sitt seilmakerverksted ”J-seil” i 1986 og drev her frem til 2004. Både Lyngørfjorden Marina og J-seil er omtalt i egne kapitler.

Arbeidsstokken
Av arbeiderne ved båtbyggeriet kjenner vi dessverre ikke navnene på så mange, men Nils Bjørn Nilsen (1850-1919), far til Lars Nilsen (se eget kapittel om Lars Nilsen og Rota Motorverksted), arbeidet her som båtbygger i mange år. Jens Olsen fra Bergøya, onkel til Albert Olsen (se kapittel om ”Butikkdrift på Gjeving”), arbeidet som båtbygger først på Bergøya, deretter mange år i Klekkervika. På det meste var nok 25-30 mann engasjert, og såpass mange måtte de nødvendigvis være når de kunne bygge 40 fots skøyter på tre måneder.

Valentin Theodorsen (1890-1978) fra Rota arbeidet store deler av sitt liv i Klekkervika. Først som båtbygger hos Brødrene Marcussen og i senere tid nærmest som bestyrer for buene med ansvar for lagring og vedlikehold av alle private båter i tillegg til arbeid ved sliperiet.

Valentin var en meget dyktig båtbygger, og undertegnede husker ham spesielt når han stoffet båter. Det var ikke snakk om å bruke tape, men likevel ble vannlinja lysende rett. Han var ansatt i familiens tjeneste i mer enn 50 år.

En annen båtbygger var Anders Nilsen Miane (1891-1979) fra Hope. Han begynte i Klekkervika i forbindelse med byggingen av ”russerflåten” omkring 1908, og fortsatte til båtbyggerivirksomheten ble lagt ned. Etter dette fortsatte han ved tresliperiet. Han var også ansatt ved bedriftene i omkring 50 år.

Nils E. Syvertsen (1875-1917), bosatt på Reinsfjell, var i nesten hele sin yrkeskarriere ansatt som byggeriets smed og laget alt av beslag og andre ting som måtte smis til skøytene. Hans far var smed ved skutebyggeriet i Eidbostrand (Guldholmen).

Etter krigen var også Rolf Rasmussen (1918-1982) engasjert med vedlikehold av sliperiets båter, og med andre gjøremål i og omkring sliperiet og buene.

Utmerkelser
Dyktige var de i alle fall, brødrene fra Askerøya som mot slutten av gullalderen i den norske seilskutetida klarte å finne nye veier til livberging i et kystdistrikt som nesten i ett og alt var knyttet til havet som spiskammer og arbeidsplass.

På tross av sin relativt korte levetid rakk båtbyggeriet å sette mange gode spor etter seg. Ved siden av de fem redningsskøytene, hvis historie kan fortelle om i alt 263 reddede menneskeliv, fikk de tildelt flere medaljer og diplomer for sine båter og modeller:

Bronsemedalje ved ”Udstilling i Porsgrund 1894 for Bådmodeller”
Sølvmedalje ved ”Det nationale Baadstevne i Trondheim 1896”
Sølvmedalje ved ”Amtsutstillingen i Arendal 1900 for smukt forarbeidede Baadmodeller”
Bronsemedalje ved ”Den skandinaviske fiskeriudstilling i Trondhjem 1908, for baadmodeller av alle slags, konstruert og forarbeidet av Elling N. Marcussen”
Gullmedalje ved ”Jubileumsutstillingen i Kristiania 1914. For utmerkede forskjelligartede typer av småfartøyer, modeller og tegninger av fiskefartøyer, og for firmaets virksomhet på dette området

Alle disse modellene og diplomene, samt maleri av Klekkervika med redningsskøytene ved kai, er nå oppbevart ved Lingard Skuteminne på Rota.

Kilder:

Boka ”Sønner av Askerøy” av Jens Marcussen, 1999
Særoppgave 1964 Av Ole Petter Holm
Dypvågboka