13. Brødrene Marcussen A/S Klæsklypefabrik

Av Elling Marcussen

Tilbake til oversikt, Gjeving kultursti      <Forrige sted     Neste sted>

Klikk på infotavlen for å se den større

Opprettelsen og driften av ”klemmefabrikken” på Gjeving er et typisk eksempel på industriutbygging i Norge i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet. Det var produksjon av forbruksvarer basert på lokale råstoffer, beregnet på et voksende hjemmemarked. Landet var for alvor i ferd med å endre seg fra et jordbruks- til et industrisamfunn, etterspørselen etter forbruksvarer var stigende, og nye produkter dukket opp. Utover i etterkrigstiden gjør nye råvarer og produksjonsmetoder, i tillegg til økt konkurranse fra utlandet, at virksomheten blir lagt ned.

Fabrikkbygningene
I år 1900 kjøpte Jens Marcussen (1860-1935), som på den tiden drev skipsrederi og butikk på Askerøya, Elverhøi Trevarefabrikk som kom på salg etter konkurs. Selgere var O.A. Olsen (1822-1906) og hans sønn O.P. Risøe (1858-1933) som i 1895 hadde startet opp klesklypefabrikk med produksjon av den gamle typen klyper ”Dolly pegs”. Tidligere var Elverhøi Ben og Barkemølle lokalisert på samme sted.

Ved Elverhøi var det en dam, Elverhøidammen, som i dag bare blir kalt ”Klemmedammen”. Herfra gikk det en tømmerrenne et stykke nedover langs elva for fløting av tømmer ned til ”Sagdammen”, som var dannet av en demning, eller en ”stem”, omtrent under broa til Gjevinggården.

Kjøp av fabrikk med vannrettigheter i elva pluss ombyggingskostnader kom på kr 17 037,79 (på øret), en høy sum den gangen med datidens lønninger, men sannsynligvis var bygging av ny sag med i denne prisen. Firmaet Brødrene Marcussen A/S ble noe senere (årsskiftet 1903-04) dannet med hovedaksjonær Jens Marcussen (1860-1936) med 40 % eierandel, og de tre brødrene Jens Andreas (1866-1933), Marcus (1869-1904) og Elling Nicolai (1874-1960) med 20 % hver.

Brødrene hadde allerede et par år tidligere startet båtbyggeri på Bergøya, som senere ble flyttet til Klekkervika da den nye bua sto klar der i 1905.

Etter kjøpet av trevarefabrikken ble denne ombygd, og Elling var i Amerika og foretok innkjøp av nye maskiner for produksjon av mer ”moderne” klesklyper, som var et nytt produkt i Norge.

I oktober 1901 ble den nye produksjonen startet opp. Regnskapene viser følgende om antall ansatte og lønnskostnader i begynnelsen:

  • Bestyrer Elling Marcussen kr. 1200 pr. år
  • 10 mannlige arbeidere         ”      463  ”    ”
  • 5 kvinnelige    ”      ”               ”     280  ”    ”

Klæsklypene ”Dolly” og ”Klo”
Klypene som ble produsert av O.P. Risøe før århundreskiftet var av typen ”Dolly pegs”. Dette var en klesklype uten fjær, som var beregnet på å bli presset ned over klærne som hang på snora. Den hadde fasong som en grov blyant med en bred splitt i. Etter at brødrene Marcussen overtok med nye maskiner fra Amerika, kom den nåværende typen med fjær i galvanisert stål i produksjon. Denne typen ble gitt merkenavnet ”Klo”, og ble registrert som beskyttet varemerke. En del av de mange slagordene som ble laget, understreker hva husmødrene etter hvert erfarte:

”Til god tørk og sikkert feste regnes Kloklypen som den beste.”

”Med Kloklypen holder vasken seg på snora, faller ikke til jorda.”

”I stille vær som i blest er Kloklypen best for husmødre flest.”

””Klo”-klypene er de beste og brukes av de fleste”

Eller som det het i en engelskspråklig reklame:

”Use the B.M. Clothes Pins, They will not smut, rust, split, freeze on or blow off the line”.

Dette var lenge før automatiske vaskemaskiner og tørketromler kom i bruk i privathusholdningene.

Produksjon av klyper
Råstoffet til produksjonen var bjørketømmer kjøpt lokalt fra bøndene i distriktet, og ståltråd kjøpt fra American Steel & Wire Co i New York. For å kunne behandle tømmeret som ble levert i dammen, ble det også bygd ei lita sag med vannrenne fra dammen. Bjørketømmeret ble her skåret i 2” eller 2 ½” plank, lempet ut på baksiden av saga og lastet opp på ei tralle som gikk på skinner ned til broa over elva. Her nede på flata ble plankene stabla opp i store stabler og tekket med bølgeblikkplater.

Stabler ble også satt oppover langs elva for å utnytte plassen best mulig. Hensikten med dette var å tørke materialene slik at det kunne lages klypepinner av dem. Fra saga og nedover til lageret var det om å gjøre å holde igjen tralla alt en var kar for, men det var enda mer slitsomt å skyve tralla med lass opp igjen og helt inn i kjelleren på fabrikken.

Her ble plankene lagt på en sagbenk og kappet opp i 50 cm lange lengder. Disse ble så båret opp i annen etasje, lagt på ei ny sag og rippet opp i 8 mm tykke plater som deretter ble høvlet på den ene siden. Etter dette ble de lagt i et magasin og kjørt gjennom maskinen som kuttet dem opp i 10 mm brede spiler før det ble frest ut nødvendige spor. Hver av disse spilene ble til slutt til seks klesklypepinner. Det trengtes fem fresestål pr pinne og totalt hadde hele fresespindelen derfor 30 freser i tillegg til sju små sagblad som kappet pinnen på rett lengde, 8 cm.

Etter at pinnene var ferdig frest og kappet ble de fraktet til en svær trommel som ble drevet rundt av en elektrisk motor. I denne trommelen, som var en meter i diameter og tre meter lang, ble pinnene kjørt i seks til åtte timer sammen med biter av kleberstein og voks som pusset dem blanke og fine.

Når pinnene var ferdigpusset, ble de hentet av damene, som satte sammen to og to av dem med ei fjær. Klypene ble så pakket i esker à ¼ gross (36 stykker).  Hver dame kunne klare å sette sammen og pakke fra 40 til 60 gross om dagen, noe som blir mellom 6000 og 9000 stykker, så her gikk fingrene fort.

Eskene med 36 klyper i hver ble så pakket i store trekasser som tok 50 gross. I senere tid ble det brukt pappesker som tok 10 eller 25 gross. Disse kassene og eskene ble sendt med kystruta eller buss og tog til bestemmelsesstedet.

I tillegg til å skjære bjørk til klesklypeproduksjonen, ble saga benyttet til å skjære noe leieskur samt materialer som ble fraktet med hest ut til brødrenes båtbyggeri i Klekkervika.

Salget av klyper tok seg raskt opp i Øst-Norge og i Sverige, i tillegg til Tyskland og andre land i Europa, for eksempel Italia og Russland. Ja, sågar ble det eksportert noe helt til Syd-Amerika og Australia.

I de senere år var det tre fabrikker i Norge som produserte klesklyper, i tillegg til Gjeving var det Sandnes Dreieri og Ørsta Klesklypefabrikk. Disse hadde felles agent, Torbjørn Holm i Oslo, som solgte for alle fabrikkene.

Veiskille
I 1923 skilte brødrene lag og Elling overtok driften av klesklypefabrikken alene. Fabrikken med maskiner og bygninger ble skjøtet over til ham for kr 20 000 den 15. februar 1924. På det tidspunktet var Jens Marcussen og hans sønner i gang med forberedelsene til bygging av en ny bedrift, nemlig ”Gjeving Træsliperi”.

Salget gikk bra i mange år, og fabrikken ble etter hvert drevet med Elling Marcussens eldste sønn, Mads Marcussen (1908-1992), som driftsbestyrer/daglig leder.

Elling, som døde i 1960, hadde svært dårlige hofter og måtte i mange år benytte to stokker. Dette bandt ham i senere år til hjemmet Ljosheim på Gjeving. Dette huset flyttet han for øvrig fra Stensøya i Lyngør, der det gikk under navnet ”Klosteret”.

Høsten 1909 sto det ferdig ombygd i Vinterstø, og familien flyttet fra Brekkehaugen innerst i Gjevinggården til ”Ljosheim”. Huset var tidligere eid av hans mormors far, Nils Evensen. Herfra styrte Elling fabrikkens administrasjon i alle år til sin død. Deretter drev Mads fabrikken videre til 1973 da konkurransen fra plastklypene ble for stor, og bedriften ble avviklet.

En tid etter at familien flyttet inn på Ljosheim skrev kommunistavisa ”Tiden” i Arendal under en lønnskonflikt ved fabrikkene: ”Industribaronen Elling Marcussen bor i en grevelignende villa med vinkler og utskott!!”, så det var tydelig at slike hus ikke var helt vanlige på den tiden.

Vedgass-knott
En tid ble det også laget andre produkter ved fabrikken i tillegg til klesklypene, for eksempel kleshengere og ringspill. Under krigen ble det også produsert store mengder ”knott”, små treterninger som ble tørket og brukt til brensel i gassgeneratorer på biler, da bensin var mangelvare. Med en forholdsvis enkel ombygging lot datidens lavkomprimerte bilmotorer seg ”lure” til å gå på gassen som ble utviklet ved ufullstendig forbrenning av denne knotten.

Bemanning
Etter krigen var det 4-5 mann og 5-6 damer ansatt ved fabrikken. De mannlige ansatte sto for produksjonen av trepinnene til klypene, mens damene tok seg av sammensettingen. Av mannfolka kan nevnes Gunnar Jørgensen Ekedal (1875-1966), Anders Nævestad (1908-2006), Torvald Åsen (1905-1987), Trygve Johnsen (1906-1995), Kåre Hagen (1920-) og Håkon Knutsen (1923-1993), i tillegg til Mads Marcussen. Av damer var det mange ansatte gjennom årenes løp, her kan nevnes Marie (Stormyr) Lunde (1928-), Alvilda Wikene (1897-1986), Olga Brown (1894-1981) (Olga og Alvilda var søstre og bodde på Bakkane i Gjevinggården), Gudrun (Olsen) Myklebostad (1928-1996), Astri (Mesel) Stene (1925-2008), Hjørdis (Nilsen) Mathisen (1928-2003), Elbjørg (Knutsen) Hagen (1929-), Marte (Nilsen) Hoel (1933-), Ingrid (Åsen) Madsen (1935-) og Liv (1938-) og Maria Åsbø (1936-). I tillegg til de som hadde arbeidsplass på fabrikken var det også en del damer som drev med sammensetting av klyper som hjemmearbeid. Pinner, fjærer og esker ble brakt hjem til dem, og senere ble ferdig sammensatte klyper hentet til fabrikken for pakking og videre forsendelse.

Etter at bedriften ble nedlagt forfalt fabrikkbygningen og saga raskt, og i 1982 ble alt revet, kjørt til Gjevingpynten (Tjuvsprang) og brent. I dag står bare muren mot elva tilbake og vitner om at det har vært hundre års industrivirksomhet på plassen. Det eneste stemmen og vannet i området nyttes til nå, er et ålekar. Slik kan det gå når vannet ikke lenger er den viktigste drivkraften.

Det arbeides imidlertid med mulighetene for å nytte Klemmedammen som inntaksmagasin for et mikro-kraftverk (0,2 GWh/år) plassert nede i fjellhallen til Gjeving Marina. Tiden vil vise om det er mulig å få tillatelse til dette av våre ”ivrige” konsesjons- og vernemyndigheter, som allerede har nektet to ganger.