11. Nakkedra/Ullvaren

11. Giving Uldvarefabrik / Kristiania Uldspinderi & Væveri

Av Elling Marcussen og Halvor Kjørholt

Tilbake til oversikt, Gjeving kultursti      <Forrige sted     Neste sted>

Aktieselskapet Giving Uldvarefabrik ble startet 1. oktober 1897 av Ole Peder Olsen Risøe (1858-1933), Risøya-Lyngør. Han var sønn av Ole Andreas Olsen (1822-1906) og Amborg Hanna (Pedersdatter) Olsen (1823-1866).

Ole Peder var egentlig utdannet skipsbygger, men gikk over i forretningslivet og arbeidet blant annet en periode i Kristiania før han kom tilbake for å satse på egen fabrikk. En del investorer i distriktet, som A.T. Raaum, Arendal, Jørgen Smith, Tvedestrand og A.B. Olsen, Lyngør, hadde også interesser i fabrikken.

Vannkraft til drift
Ole Peder Risøe sikret seg vannrettigheter og tomteareal nederst i elva der hvor Gjeving Marina i dag har sitt verksted. Selgerne av tomt og fallretter fikk i stor grad aksjer i fabrikken som betaling.

Til drift av maskinene ble vannet ført i rør fra Sagdammen som lå der hvor brua på veien til Gjevinggården krysser elva i dag. I forbindelse med bygging av tresliperiet ble dette røret demontert og delt langsetter på midten, og brukt som avløpsrenne for spillvann fra renseriet.

Det ble også anskaffet generator slik at noe av vannkraften ble utnyttet til å gi elektrisk lys i fabrikken. Dette var det andre stedet i Nedenes Amt (dagens Aust-Agder) hvor det ble produsert elektrisitet, kun Barbuelva i Arendal var tidligere ute.

I stedet for tradisjonelt vannhjul hadde man nå gått over til vannturbin av støpjern. Huset til innløpsventil og turbin kan den dag i dag sees ved Gjeving Marina.

Ved hjelp av flatreimer som løp over hjul på lange akslinger under taket drev så denne turbinen alle maskinene samt den lille generatoren som leverte strøm til lys.

I statuttene for ullvarefabrikken står det at formålet var å spinne, strikke og veve. Det arbeidet i overkant av 20 personer på fabrikken.

Den første bestyreren ved ullvarefabrikken het Bjørnson og bodde i huset på Brekkehaugen (hvor Ingrid og Stig Ertzeid bor i dag). Ullvarefabrikken kjøpte huset på slutten av 1890-tallet av Christen Nicolai Halvorsen (1842-1926) og nyttet det som bestyrerbolig frem til 1905. Det ble da kjøpt av Brødrene Marcussen, og Elling N. Marcussen (1874-1960) med familie flyttet inn og brukte det som bestyrerbolig for klemmefabrikken og båtbyggeriet i Klekkervika. Etter at familien Marcussen flyttet til Ljosheim da det var ferdigbygd i 1909, flyttet formannen ved klemmefabrikken, Gunnar Jørgensen Eikedal, og hans kone, Marie Sandåker fra Gjerstad, inn. De bodde her til 1922.

Etter Bjørnson som bestyrer fulgte Stein som var tysk og Johannes Finne fra Voss. Driften ved fabrikken gikk dårlig, og etter få år var konkurs uunngåelig.

Ny giv med nye eiere
Ole Peder Risøes forretningsforbindelser fra Kristiania, grossistene Winter og Munthe, overtok fabrikken i 1905. Disse to hadde inntil da drevet ullspinneri i Maridalen, men måtte flytte virksomheten da Maridalsvannet ble tatt til drikkevann for Kristiania.

Byggeregnskap for Giving Uldvarefabrik

Fabrikken ble nå modernisert og fikk et utbygg hvor filleriveren (plysjen, som den ble kalt) ble plassert. Flere nye maskiner ble også overført fra Maridalen.

Fabrikken ble nå hetende ”Kristiania Uldspinderi & Væveri”, og det fortelles at enkelte arbeidere som kom tilreisende trodde de var like ved hovedstaden, noe de nok fort oppdaget at de ikke var.

Husvære
Arbeiderne måtte ha husvære, og murer for en arbeiderbolig ble satt opp like ved elva nedenfor Sagdammen. Disse murene står der den dag i dag. Protester fra arbeiderne, som mente at støyen fra elva ville gå ut over nattesøvnen, ble tatt til følge og boligen ble i stedet bygget midt i Gjevinggården.

Det var byggmester Torje Thorsen og sønn fra Risør som fikk oppdraget med å bygge boligen, som ble påbegynt i 1907 og sto ferdig i 1908. Boligen ble bygget som et stort to og en halv etasjes hus med to leiligheter i hver av hovedetasjene pluss to hybler i toppetasjen. Denne boligen brant dessverre (eller heldigvis, vil mange si i dag) en oktobernatt i 1958. Den var da nettopp pusset opp for et betydelig beløp. Blant annet var det lagt inn vann og bygget bad.

Arbeidskraften
Ullvarefabrikken trengte mange kvinnelige arbeidere, og flere unge jenter kom tidlig på 1900-tallet til Gjeving for å arbeide ved fabrikken. Det er derfor mange etterkommere etter disse tidlige industriarbeidskvinnene som bor på Gjeving i dag. Her kan nevnes:

• Oleanne Egge (1891-1977) fra Breim i Nordfjord, som ble gift med Anders Nilsen Miane (1891-1979). Barn: Nelly, Leif, Oddvar, Arne og Hjørdis, som alle bosatte seg på Gjeving.
• Signe Saubakk (1889-1968) som ble gift med Olaf Halvorsen Hageli (1894-1983) fra Hope. Barn: Håkon (1917-1990), far til Svein Olav som i dag bebor familiens hus på Rota.
• Marry Olsen Brynteson (1878-1960) fra Eda i Sverige, som ble gift med Christian Evensen (1887-1968). Barn: Reinhart, Sigrid, Håkon, Knut og Olaf, som alle bosatte seg på Gjeving.

Den første bestyreren etter at Winter og Munthe hadde overtatt fabrikken var David F. Houg fra Kristiania. Han hadde tidligere vært bestyrer for fabrikken i Maridalen. Han bodde til å begynne med i huset til Louis Giving, men flyttet i 1906 over i Browns hus. Huset eies og bebos i dag av Ellen og Peter Svalheim.

Hougs datter Hjørdis (1889-1954) giftet seg med Lars Tjøstolvsen Løvdal (1882-1945), eldste bror av Tjøstolv Løvdal (1887-1979). Han er således oldefar til Vigdis Løvdal som nå bor på Dalheia.

Det sies at Houg var en energisk og svært dyktig bestyrer. Etter Houg overtok Gjesdal, vi er nå kommet frem til ca 1910. Senere ble bedriften ledet av en ved navn Bols for en kort periode, før en danske ved navn Rosenvinge overtok ca 1914.

Gjesdals sønn Tor (1909-1973) gjorde seg bemerket som sjef for regjeringens informasjonskontor i London under krigen, og har senere hatt flere stillinger i FNs informasjonstjeneste. Under et besøk i kommunen omkring 1970 gav han Tvedestrand kommune det ordførerkjedet som fortsatt benyttes.

Mot slutten
Råstoffet til ullvarefabrikken var i stor grad tøyfiller. Dette kom for det meste med båt. Etter at fillene var revet opp, ble de spunnet til tråd og vevet. Ole Severin Brown (1866-1942), sønn av Ola Olsen Brown (1824-1900), var en av dem som reiste rundt og solgte produktene. Fabrikken hadde rykte på seg for å lage gode varer, men det var dessverre ikke nok. Driften gikk heller dårlig, og i 1918 måtte fabrikken innstille, men Gjeving var nå for alvor satt på kartet som industristed.

Fabrikkbygningen, vannrettighetene, bestyrerboligen og arbeiderboligen i Gjevinggården ble etter konkursen i 1918 solgt til skipsreder og kjøpmann Jens Marcussen (1860-1935), Askerøya.

Fabrikken ble nå tømt for alt maskineri bortsett fra strømgeneratoren og vannturbinen. Den leverte en kort tid strøm for lys til båtbyggeriet i Klekkervika, sannsynligvis til elektrisiteten kom i 1921. Men dette fungerte svært dårlig siden ledningene var lange og tynne (fjær-tråd fra klemmefabrikken?) med så stort spenningsfall at pærene visstnok bare så vidt glødet.

Fabrikkbygningen sto helt til 1954 da den bukket under for store snømengder. Deler av bygget ble kjøpt av Halvor Kjørholt under krigen og brukt til bygging av hans nye hus på Bakkane. Alle vindusrutene var i nedfallsperioden et yndet mål for gjevinggutter med sprettert.

Driftsbestyrerboligen (Browns hus) ble pusset opp på midten av 1920-tallet i forbindelse med bygging og oppstart av tresliperiet. Det ble fra 1926 Ruth og Martin Marcussens hjem. Det ble på nytt modernisert og påbygget i 1953 og fikk da sin nåværende form.

Arbeiderboligen ble fra 1925 til den brant i 1958 brukt som bolig for arbeidere ved tresliperiet. Mange nåværende gjevingboere bodde i boligen som barn. Her kan nevnes: Hans Iversen, Kari (Evensen) Johansen, Marit (Nilsen) Pedersen, Egil Arnt Knutsen og Randi (Knutsen) Byvold, og Maria og Liv Åsbø.

I en periode under og etter andre verdenskrig var det melkeutsalg i boligen (det eneste på Gjeving), drevet av Åselie Marcussen (1885-1970). Hun var søster av formannen i sliperiets arbeiderforening gjennom mange år, John Karl Nilsen (1895-1985), også bosatt i Gjevinggården. På denne tiden var det verken flaskemelk eller melk i kartonger. Melka kom i 50-liters spann kalt ”danker” fra Holt meieri i Tvedestrand. Kundene i nabolaget måtte så bringe med seg egne spann, og Åselie øste opp melk med liters eller halvliters mål.

Senere overtok Albert Olsens landhandel melkeutsalget. Åselie, mannen Niels E. Marcussen (1874-1965) og deres sønn Lars flyttet senere til Laget. Her drev Lars eget snekkerverksted i mange år.

Tomta
I årene 1920-1922 arbeidet Jens Marcussen, Askerøy med planer om å etablere et tresliperi. Dette var en industri i fremgang, og han planla bygging av bedriften på tomta til ullvarefabrikken. Den ferdige tremassen skulle transporteres med taubane over heia mellom gamleskolen og butikken, ut over Vinterstø til en utskipingskai ved Tjuvsprang der sliperiet senere ble bygget.

Grunnforholdene ble undersøkt, men det viste seg umulig å benytte området til ny, større og fremfor alt tyngre virksomhet fordi grunnen var for dårlig. Det var flere steder over 20 meter til fast fjell.

Grunnundersøkelsene ble gjort høyst manuelt. Det ble boret med lange rør med tunge lodd festet til en tverrstang som to mann dro rundt og rundt. Dette var moro å være med på for 12-14 år gamle gutter, og også en velkommen avlastning for de som hadde jobben, forteller Morten Giving (1911-) som var en av flere medhjelpere.

Det var også stor motstand i Vinterstø mot at det skulle bygges taubane over eiendommene. Det hele endte som vi vet med at sliperiet og tilhørende kai ble bygget på Gjevingpynten (se eget kapittel).